To ganger i året arrangerer Fylkesmannen i Hordaland Statsborgerseremoni for nye, norske statsborgere. Denne gangen spurte Fylkesmannen om jeg ville holde talen til de nye statsborgere. Jeg takket naturligvis ja til dette oppdraget.  Både vårt fakultet og Universitetet i Bergen har mange internasjonale arbeidstakere og studenter. Disse er en viktig ressurs for oss og avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår profil.  Talen jeg holdt til nye, norske statsborgere leser du her:

____________________________________________________

Tale til nye statsborgere

Håkonshallen 9. juni 2013

Fylkesmann, Politimester, Kommandant

Kjære nye statsborgere av Norge, kjære alle sammen.

Det er en stor glede for meg å få være tilstede sammen med dere her i dag og tale på en svært viktig dag i deres liv. I dag markeres det høytidelig at dere nå er norske statsborgere gjennom en høytidelig seremoni her i Håkonshallen og med avleggelse av troskapsløftet.

Håkonshallen er den mest storslagne og verdige ramme rundt nettopp denne seremonien vi har å by på. Hallen er fra middelalderen og ble først oppført som kongelig residens og festhall da Håkon Håkonsson styrte Norge, første halvdel av 1200-tallet. Senere har bygningen vært brukt til mindre standsmessig formål, slik som kornlager, men er nå restaurert til sin tidligere prakt og som symbol på norsk kongemakt. For oss i Bergen er Håkonshallen det fremste symbol på vår nasjons historie, tradisjon og kultur.

For de fleste av oss er norsk statsborgerskap noe vi får ved at vi er født her i Norge. De fleste av dere har en helt annen og langt lengre reise frem mot norsk statsborgerskap. Nytt statsborgerskap betyr ikke at du skal oppgi deler av deg selv eller din fortid. Du som individ tar snarere del i og beriker et nytt fellesskap; nemlig det norske. Nettopp du beriker dette fellesskapet med dine erfaringer, ditt språk og din kultur. Ved Universitetet i Bergen har vi gleden av svært mange utenlandske ansatte og søkere til våre stillinger. Det er disse som gjør oss til en internasjonal utdannings- og forskningsinstitusjon. Uten disse ville vi ikke evne å tilpasse oss den internasjonale utviklingen. Dere beriker vårt samfunn; derfor skal dere vite at dere er hjertelig velkommen blant oss og at det er en stor glede, men også en stor ære for oss at dere nå blir norske statsborgere!

Bergen har lange tradisjoner som en internasjonalt orientert by. Bryggen – som vi finner rett ved siden av Håkonshallen – var senter for den hanseatiske handelsvirksomheten fra midten av 1300-tallet og til så sent som midten av 1700-tallet. Herifra ble tørrfisk eksportert til store deler av Sør-Europa og en rekke handelsmenn, fra hovedsakelig Tyskland, holdt hus på Bryggen. I dag er handel med fisk – fersk, frosset og tørket – fortsatt av svært stor betydning for Norge, selv om nok flere arbeidstakere med utenlandske røtter er sysselsatt i olje- og gassvirksomhet langs hele norskekysten enn i fiskeeksport. Hansatiden påvirket imidlertid språk og kultur i Bergen i betydelig grad; slik skal også dagens flerkulturelle Norge prege vår kultur fremover.

Statsborgerskap er det rettslige bånd mellom enkeltpersoner – dere – og nasjonalstaten – Norge – og omfatter de rettigheter og plikter stat og enkeltperson har ovenfor hverandre. Statsborgerskap er derfor en gjensidig forpliktelse mellom individ og stat. Rettighetene og pliktene handler om å ta del i det norske demokrati – gjennom bl. annet stemmerett – og det norske velferdssamfunn.  Disse rettigheter og plikter kommer også til uttrykk i det frivillige troskapsløftet dere avlegger mot slutten av denne seremonien.

Men statsborgerskap er også så mye mer enn de rettslige bånd. Det handler om å ta del i et samfunn og stå opp for grunnverdiene i det samfunnet vi som borgere er medlemmer av. Menneskerettigheter, respekt for individet og demokrati er sentrale norske verdier og som vår nasjon er tuftet på.

Norge fikk sin egen grunnlov i 1814. Det feirer vi hver 17. mai med opptog og aktiviteter for barn og unge. Norge er i så måte en ung nasjon; da passer det også godt at det er de unge som står i sentrum for 17-maifeiringen vår. I grunnloven er også stemmeretten nedfelt som en sentral rettighet for borgere av nasjonen Norge. Stemmeretten gjaldt imidlertid ikke for alle, og kvinner hadde da heller ikke stemmerett fra starten av. Om få dager – den 11. juni – er det i år ett hundre år siden norske kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. Norge var blant de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett, både for kvinner og menn. Kvinners stemmerett markeres gjennom Stemmerettsjubileet i år. Og ved Universitetet markeres jubileet blant annet med besøk og foredrag av Shirin Ebadi, den iranske juristen og menneskerettsforkjemperen og – ikke minst – vinneren av Nobels fredspris i 2003.

Som norsk statsborger vil du ikke bare ha stemmerett, men også rett til å være norsk folkevalgt. Bruk av stemmerett og aktiv deltagelse i det politiske liv er hva vårt demokrati står og faller med. I høst skal vi velge nytt Storting. Her vil de viktigste beslutningen fattes for vårt samfunn de nærmeste fire årene. Men demokratiet er også avhengig av den frie ytring og den engasjerte samfunnsdebatt. Jeg vil derfor oppfordre til at du som norsk statsborger benytter deg av den retten du har til å ta del i og engasjere deg i vårt demokratiske styresett og dermed bidra til utviklingen av vårt samfunn.

Ditt samfunnsengasjement trenger ikke ta form av politisk virksomhet. Vårt samfunn består også av en rekke lag og organisasjoner, lokalt og nasjonalt, som bidrar til et mangfold av aktiviteter for unge og eldre. Det frivillige Norge har hatt stor betydning for vår samfunnsutvikling, ikke minst innen kultur, idrett og kanskje spesielt for de unge. Din innsats vil være kjærkommen!

Norges grunnlov ble til i ånden fra den Franske revolusjonen og verdiene som lå til grunn for denne: frihet, likhet og brorskap. Vi er alle frie borgere, hvor det er likhet for loven, hvor vi gis like muligheter til f.eks. utdanning og helse, og vi hjelper hverandre, har forståelse for hverandre og respekterer hverandre uansett kjønn, legning, kulturell bakgrunn, religion eller meninger. Dette har da også blitt sentrale verdier for vår nasjon og som preger vår kultur. Respekt for menneskerettighetene følger i stor grad av nettopp disse verdiene.

Da vår nasjon den 22. juli for snart to år siden mistet så alt for mange unge mennesker i de dypt tragiske hendelsene på Utøya uttalte Kronprins Håkon under sin appell på Rådhusplassen i Oslo:

«Vi vi ha et Norge:

Hvor vi lever sammen i felleskap med frihet til å mene og ytre oss

Hvor vi ser forskjeller som muligheter

Hvor friheten er sterkere enn frykten»

La dette bli verdier som preger oss som borgere i vår hverdag og i vårt møte med enkeltmennesker.

Nye, norske statsborgere: Gratulere og til lykke!

Statsråd Halvorsen ønsker velkommen

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen inviterte til Toppkonferanse om forskning og høyere utdanning den 15. januar i år og med seg hadde hun ikke mindre enn to andre regjeringskolleger: statsminister Stoltenberg og næringsminister Giske. Statsministeren innledet ved å slå fast at kunnskap trumfer alt og siterte dermed sin egen nyttårstale for noen år tilbake.

Statsministeren har registrert at universitetene ikke er fornøyd med regjerningens budsjettildelinger til

Statsministeren slår fast at kunnskap trumfer alt!

forsknings og høyere utdanning. Stoltenberg slo fast at regjeringen har bevilget mye, men sikkert ikke nok. Viktigere enn som så; statsministeren lovte i sitt innlegg solid økning i budsjettene. I mitt eget innlegg senere under konferansen kunne jeg dermed vise til at superenkel forskning viser følgende: når 8 dekaner skriver innlegg i Aftenposten med overskriften «Styrk finansieringen», ja så står statsministeren på talerstolen snaut to år etterpå over lover konkrete budsjettøkninger !

Årets konferanse hadde kvalitet og relevans i høyere utdannings som tema. I mitt innlegg valgte jeg å fokusere på fem områder som er særskilt viktig for å videreutvikle kvalitet i høyere utdanning:

– Studentaktiv læring – aktiv deltagelse øker læringsutbytte. Arbeid i felt, i laboratorier, på tokt, i debatter og gjennom praksis bidrar i tillegg til å integrere kunnskap.

– Digital læringsarena – nye digitale verktøy åpner for digital læringsarena. Utvikle en pedagogisk arbeidsmåte son nyttgjør seg ny, digital teknologi og som bidrar til studentaktiv læring.  

– Studenter inn i forskning –  studentenes læringsutbytte øker ved deltagelse i forskning; høy kvalitet i undervisning og forskning forsterker hverandre.

– Underviseren som mentor – studenter i møte med undervisere gir rom for viktig for refleksjon og motivasjon.  Mentorordning reduserer frafall.

– Integrere de tre syklusene (bachelor, master og PhD) i høyere utdanning.

Jeg har ved to anledninger delta i det svenske Högskoleverket evaluering av studier ved svenske universiteter. Gjennom dere selvevaluering har jeg blitt imponert over deres systematiske arbeid for å bedre studiekvalitet og læringsutbytte. For mange gir begrepet kvalitetskontroll assosiasjoner til byråkratiske prosesser. Kvalitetsutvikling er imidlertid en aktiv og kontinuerlig prosess som bidrar til bedret læringsutbytte; og her kan vi lære noe av våre svenske kolleger.   

Konferansen kan du se i sin helhet i ettertid i web-tv

Podcast kan bidra til studentaktiv læring

Vi hører ofte at podcast av forelesninger virker passiviserende og holder studentene borte fra de «ordentlige» forelesningene. Ja, podcast kan virke passiviserende dersom brukt feil. Brukt riktig vil imidlertid podcast kunne bidra til studentaktiv læring. En åpenbar fordel er at forelesningen kan følges om igjen uavhengig av tid og sted og dermed tillate en repetisjon som ordinære forelesninger ikke gjør. «Jeg kan sette forelesningen på pause når det blir vanskelig, ta meg god tid til å tenke gjennom det som ble sagt, og eventuelt spille sekvensen på nytt igjen om det er nødvendig. Jeg klarer ikke overdrive hvor nyttig denne funksjonen er når det er snakk om avansert lærestoff», skriver frilansskribent og 3. års elev ved Sandvika VGS Randsborg Bølstad i et innlegg i IT-magasinet ITpro. Både NTNU og UiS benytter podcast av forelesninger nettopp til dette formålet. Podcast av forelesninger vil også være et svært nyttig verktøy i forbindelse med etter- og videreutdanning og som ledd i vår internasjonale strategi.

Jeg har selv erfaring med podcast av forelesninger og foredrag fra en del år tilbake og er overbevist om at jeg utviklet meg som pedagog gjennom prosessen med å tilpasse stoffet til en digital plattform.

Digital læringsarena – verktøy som understøtter pedagogiske mål

Digital læringsarena er imidlertid mer enn podcast av forelesinger. Digitale dialoggrupper mellom studenter og lærer i etterkant av podcastede forelesninger både aktiviserer studentene og forsterker læringsutbyttet. Digitale verktøy er nyttig ved oppgaveinnlevering og når tilbakemelding skal gis.  Universitetet i Oslo har introdusert digitale verktøy inn i førstesemesterstudiene med stort hell gjennom prosjektet «Computing in Science Education» – som supplement til tradisjonelle lærebøker. I tilknytning til nye læreverk i den videregående skole utvikles det digitale ressurser som supplement til bøker. Det samme vil vi se på universitetsnivå.  Nordahl Grieg VGS i Bergen, som vi har et nært samarbeid med, har i stor grad integrert digitale ressurser og verktøy i sin undervisning. Det er elever med denne bakgrunn som er kommende studenter ved vårt universitet. Digital læringsarena består av et sett med digitale verktøy. Vår oppgave er å sette sammen ulike digitale verktøy til en helhetlig digital læringsarena som understøtter våre pedagogiske mål og gir økt læringsutbytte.

Hanna Sinnes og Agnta Lossius påpeker i et innlegg i nettavisen På Høyden at målet med undervisning må være læring og ikke oppmøte på forelesninger.  Oppmøte på forelesninger er ingen garanti for læring.  Jeg er helt ening med Sinnes og Lossius at digitale verktøy i undervisningen kan bidra til å aktivisere studenten, bedre dialogen med foreleser og dermed også øke læringsutbyttet slik også påpekt i mitt innlegg under Kunnskapsministerens kontaktkonferanse om utdanningskvalitet  i januar i år.

Å bli tatt i forskningsfusk betyr slutten på enhver akademisk karriere. Likevel er fusk i forskning ikke uvanlig.  Proceedings of the National Academy of Sci­ences (PNAS) offentliggjorde i fjor en analyse av et betydelig antall publiserte artikler innen biovitenskap som ble trukket tilbake. Fusk eller mistanke om fusk var årsaken i over 40% av tilfellene. Antallet artikler som er trukket på grunn av fusk eller mistanke om fusk økte med nær 10% i perioden 1975-2012. Bjørn Hofmann ved Universitetet i Oslo publiserte for kort tid siden en studie som viser at 13% av norske medisinske doktorgradsstudenter mente det var akseptabelt å utelate data som ikke støttet opp under hypotesen.  10% mente det var akseptabelt å forfalske eller fabrikkere data dersom det medførte at det det ble lettere å få antatt artikkelen raskt. Tilsvarende holdninger er avdekket i andre undersøkelser. Spektakulært forskningsfusk opptrer ikke ofte, men rammer de fleste større forskningsinstitusjoner før eller senere.  I 2006 ble det hittil mest spektakulære forskningsfusk i Norge avslørt da Jon Sudbø ble tatt i å fabrikkere omfattende kliniske data. Sudbø-saken utløste for første gang en reel diskusjon om fusk og forskningskultur.  Redelighet er selve kjerneverdien i forskning. Det må vår forskerutdanning kompromissløst formidle til våre doktorgradsstudenter.  I etterkant av Sudbø-saken skrev jeg en kronikk i Morgenbladet hvor jeg understreket behovet for å bygge sunne forskningskulturer.

Verdier og normer er de viktigste elementene i en organisasjonskultur ifølge den nederlandske organisasjons- og kulturforskeren Geert Hofstede. Verdiene har både retning og styrke. Redelighet er et eksempel på en verdi og en retning. Styrken avgjøres av i hvor stor grad det enkelte individ lar denne verdien styre sine valg. Hofstede betrakter normer som den adferd en forventer av medlemmene i organisasjonen. Organisasjonskulturen er viktig fordi den nettopp påvirker hvordan medlemmene tenker og handler. En funksjonell kultur leder til ønskede handlinger og resultater i følge Hofstede. Slik er det også med en sunn forskningskultur.

Professor og sosiolog Robert King Merton (1910–2003) ble tildelt National Medal of Science i 1994 for sitt arbeid med vitenskapens sosiologi. kilde: Wikipedia

Den amerikanske sosiologen Robert Merton lanserte i 1942 et sett med forskningsetiske verdier. Disse fikk tilnavnet CUDOS som betyr anerkjennelse. Tanken er at anerkjennelse er knyttet til om dette verdisettet etterleves. Sannhetssøken, etterrettelighet og redelighet er implisitt i Mertons verdisett.  

Hvordan kan vi bygge en forskningskultur tuftet på Mertons verdisett? Forskerne må fremfor alt akseptere at redelighet i forskning er en helt grunnleggende verdi.  Det er også viktig at ulike verdier ikke står i kontrast til og motvirker hverandre. Det må være konsistens mellom verdiene. Hvordan de ulike verdiene vektlegges er også avgjørende for hvordan forskningskulturen utvikles. Dersom det ikke er enighet om at redelighet er avgjørende vil en kunne forvente større tilbøyelighet til fusk i svært kompetitive forskningsmiljøer. Er derimot redelighet unisont og sterkt forankret, vil fusk være mindre sannsynlig. Kultur forsterkes gjennom handlinger og symboler. I vår forskningskultur tildeler vi priser og prosjektmidler til internasjonalt fremragende forskere. Men med hvilke handlinger og symboler forsterker vi redelighet som grunnleggende verdi? Selv den beste forskningskultur kan ikke garantere at fusk ikke forekommer. En sunn forskningskultur vil kun være et utgangspunkt. De faktiske handlinger vil i stor grad bestemmes av forskerens personlighet, dømmekraft og moral.

Erik Tunstad, forfatter av «Juks», uttalte til Verdibørsen, NRK P1, i forbindelse med lanseringen av boken at forskningsjuks sjelden er av større betydning. Begrunnelsen er at historien viser at jukset før eller senere blir avslørt. Det kan Tunstad ha rett i. Men da bør det legges til at vi tross alt ikke har kunnskap om omfanget av fusk som ikke blir oppdaget. Spektakulært forskningsfusk kan neppe avverges. Sannsynligheten for å bli avslørt er stor fordi resultatene ofte er av stor interesse og derfor blir gransket nøye av fagfeller. Hva med det mindre spektakulære slik som å utelate data som ikke passer inn og støtter opp under konklusjonen? All forskning bygger på tidligere forskning. Juks som i seg selv er ubetydelig, kan derfor likevel være med befeste en oppfatning som er feilaktig. Denne type juks er trolig mye mer utbredt og langt vanskeligere å oppdage. Selv forskningsfusk som ikke får praktiske konsekvenser er alvorlig fordi det bryter så fundamentalt med hva forskning står for: forskningsjuks bryter ned tilliten til forskning og vitenskap og er derfor aldri uvesentlig.

Hofmanns undersøkelse viser at forskningsetikk må gis en sentral plass i vår forskerutdanning. Enda viktigere enn etikkforelesninger er det at veiledere og andre forskere underbygger gjennom handling og veiledning at god forskningsetikk ligger til grunn for alt vitenskapelig arbeid. Den enkelte forsker plikter å opptre i henhold til god forskningsskikk og etiske retningslinjer. Det er imidlertid et overordnet lederansvar å bygge enn sunn forskningskultur.

Innlegget står også å lese i nettavisen På Høyden

Sosiologi- professor og tidligere provost (rektor) ved University of Colubia er forfatter av boken «The Great American University»

“What has made our universities the greatest in the world is not the quality of our undergraduate education but the production of new knowledge through the discoveries that change our lives and the world”, sier professor Jonathan R. Cole til Bulletin of the American Academy våren 2011. Cole er forfatter av boken The Great American University og tidligere rektor ved det prestisjetunge Columbiauniversitetet i New York i perioden 1989-2003.

Det vil være helt utenkelig for norske forskningsuniversiteter og også et klart brudd med vårt samfunnsoppdrag å nedprioritere kvalitet i lavere grads utdanning. Utdanningslandskapet og –kultur i Norge kan i denne sammenhengen ikke sammenlignes med den amerikanske. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har noe å lære av de fremste amerikanske forskningsuniversitetene når det gjelder kvalitet – både i utdanning og forskning.

I et innlegg i nettavisen På Høyden tar prodekan Anne Lise Fimreite, Det samfunnsvitenskapelige fakultet,  og jeg til orde for å trekke studentene nærmere inn i forskningsvirksomheten. Master- og doktorgradsstudenter er allerede godt integrert i universitetets forskning. Kan dette utvides til også lavere gradsstudenter? Erfaringer fra nanoprogrammet ved UiB viser at både studenter og lærere finner det motiverende å involvere studentene i forskningsprosjekter. Ved de fremste forskningsuniversitetene har man nettopp lyktes med å integrere forskning og utdanning i stor grad og dermed også lærere og studenter. Høy kvalitet i undervisningen og fremragende forskning forsterker hverandre, mener professor Cole. Det vil jeg også betone i mitt innlegg  «Kvalitetsreformen – Hvordan jobbe videre ?» under Kunnskapsdepartementets Toppkonferanse om forskning og høyere utdanning.

Fysikkprofessor og programleder hos BBC, Brian Cox, og komiker og forfatter, Robin Ince, for anledningen gjesteredaktører av The New Statesman, uttrykte i en leder den 18. desember i år bekymring for at politikere tillegger vitenskapelige funn og fakta for liten vekt når viktige beslutninger skal fattes. Som eksempel viser Cox og Ince til kontroversene i klimadebatten og som de mener ikke har rot i ulike syn på vitenskapelige funn og resultater. Kontroversene blir behendige argumenter for politikere som ikke er villig til å fatte nødvendige, men upopulære vedtak, mener de to gjesteredaktørene. Cox og Ince tar til orde for et klarere skille mellom vitenskap og politikk.

Forfatter og komiker, Robin Ince, og fysikkprofessor og BBC-programleder, Brian Cox. Cox ble i 2010 tildelt Order of the British Empire (OBE) for sin innsats for vitenskap. Foto/kilde: Stan Was, The Guardian.

I en kommentar i The Guardian skriver Jack Stilgoe, University College London, at snarere enn et klart skille mellom vitenskap og politikk bør samhandligen videreutvikles, spesielt dersom en ønsker at forsknings skal ha relevans for samfunnet. Stilgoe avslutter sitt innlegg med en advarsel til forskere: “Those who claim to fight for science, by shoring up the boundaries around science, retreat from political relevance, belittling science and damaging its public credibility”.

Jeg har selv tatt til orde for kunnskapsbasert politikkutforming i større grad her hjemme i et innlegg i Dagens Næringsliv i fjor, f.eks. ved at statsråder utnevner egne vitenskapsrådgivere (chief scientists) og at politiske beslutningstakere og forskere deltar i felles ordskifte. Forutsetningen er at alle parter er innforstått med sine roller og respekterer disse. Forskere må anerkjenne at f.eks. globale utfordringer er så vidt komplekse forhold at ingen forsker kan påberope seg dybdekunnskap over hele feltet. Denne begrensningen må imidlertid også politikere innse uten at dette er et motargument mot kunnskapsbasert politikk.

Heller ikke Aftenpostens kultur- og debattredaktør, Knut Olav Åmås, er tilhenger av større barrierer mellom forskning og politikk.  I en kommentar i Aftenposten den 6. desember i år roser han Universitetet i Oslo og Det Norske Videskaps-Akademi for at de er blitt mer «utadvendte, offensive, og samfunnsengasjerte». Royal Society i London har som vitenskapsakademi lange tradisjoner for å gi råd til sittende regjeringer; og de blir lyttet til. I akademiets jubileumstale i år slår presidenten i Royal Society fast at: «In the UK, governments generally take science policy advice seriously. We must not be complacent, but in the UK science is given its due weight and scientific advice for public policy is handled better than in many other countries.»

Utadvendte, offensive, og samfunnsengasjerte forskningsinstitusjoner er en forutsetning for kunnskapsbasert politikkutforming. Det internasjonalt anerkjente forskningsuniversitetet i Bergen er nettopp en slik institusjon !

For nærmere ett år siden ble jeg oppfordret til å stille som rektorkandidat når sittende rektor professor Sigmund Grønmo trekker seg tilbake neste høst. Etter nøye gjennomtenkning har jeg besluttet å stille sammen med et meget kompetent team bestående av Anne Lise Fimreite (prorektorkandidat), Det Samfunnsvitenskapelige fakultet, Oddrun Samdal (viserektorkandidat), Det psykologiske fakultet og Anne Chr. Johannessen (viserektorkandidat), Det medisinsk-odontologiske fakultet. Dersom vi blir gitt den tillit å lede universitetet i neste periode vil Fimreite ha ansvar for forskning, organisasjon og ledelse samt unge forskere, Samdal vil være ansvarlig for alle tre utdanningssykler (bachelor, master og PhD), mens Johannessen vil arbeide med tverrfaglig samhandling, eksterne relasjoner og internasjonalisering.

Oddrun Samdal

Anne Chr. Johannessen

Anne Lise Fimreite

Vår ambisjon er å videreutvikle UiB som et internasjonalt anerkjent forskningsuniversitet. I vårt arbeid med program frem mot valget ønsker vi å inviterer til innspill til hvordan best:

– legge til rette for og stimuere til stor kreativitet og høy kvalitet i utdanning og forskning

– styrke relasjonene til og øke samhandlingen med eksterne aktører, lokalt, regionalt, nasjonalt, internasjonalt og globalt

– videreutvikle et godt læringsmiljø og høy utdannings-kvalitet gjennom framtidsrettet undervisning og studentaktiv læring

– utøve inkluderende lederskap og underbygge en formåls-tjenlig organisasjon

– bygge en infrastruktur som setter våre forskere bedre i stand til å lykkes

– gjøre UiB enda mer attraktiv som arbeidsplass for nåværende og framtidige medarbeidere i alle typer stillinger

Vår motivasjon for å stille som kandidater til nytt rektorat er ønsket om å ta del i utviklingen et fantastisk universitet med mange kvaliteter og en glødende interesse for  KUNNSKAP SOM FORMER SAMFUNNET.

kilde: IEA, Energy Outlook

 Verden trenger mer energi

Tilgang til tilstrekkelig med energi er en forutsetning for velstandsutvikling. Én av de globale utfordringene er derfor å sikre verdens befolkning tilgang til stabile energikilder, til en forsvarlig pris og uten at miljøet ødelegges.

Det internasjonale energibyrået, IEA, mener at verdene energiforbruk vil stige med mer enn 60% fra år 2000 og frem til 2030; mesteparten av denne økningen vil i følge byrået måtte dekkes inn av fossilt brensel. Norge er en nasjon med tilgang til store energiresurser, både fossile og fornybare, og kan derfor også i fremtiden basere store deler av sin økonomi og verdiskapning på ekspert og foredling av energi. Samtidig vet vi at nær 70% av verdens utslipp av klimagasser er knyttet til fossilt brensel. Hvordan kan energinasjonen Norge både bidra til å dekke verdens økende behov for energi, skape arbeidsplasser og innfri våre klimaforpliktelser ? Og hvordan kan forskning og utdanning bidra ? Det vil jeg diskutere med statssekretær Per Rune Henriksen under førstkommende «Sofadebatt med dekanen» på Realfagsbygget tirsdag den 16. oktober kl 14.00.

Vi snakker energi !

«Sofadebatt» er en talk-show variant i miniatyr og i beskjedne former hvor jeg samtaler med personer som har et budskap til våre unge studenter. Målsetningen er å engasjere! I tillegg til statssekretæren vil også Eivind Susort, geologistudent og Energirike-studentkontakt ved UiB delta.

Per Rune Henriksen har vært statssekretær i Olje- og energidepartementet siden 2010 og stortingsrepresentant fra Hordaland (Ap) 2005-10

Lynn J. Rothschild – scientist at NASA  and professor at Stanford University – visits the University of Bergen Thursday this week and will give a guest lecture on the possibilities of life in space.

Each recent report of liquid water existing elsewhere in the solar system has reverberated through the international press and excited the imagination of humankind.  Why?  Because in the last few decades we have come to realize that where there is liquid water on Earth, virtually no matter what the physical conditions, there is life. 

Lynn J. Rothschild (source: Wikipedia)

Each recent report of liquid water existing elsewhere in the solar system has reverberated through the international press and excited the imagination of humankind.  Why?  Because in the last few decades we have come to realize that where there is liquid water on Earth, virtually no matter what the physical conditions, there is life. 

What we previously thought of as insurmountable physical and chemical barriers to life, we now see as yet another niche harboring “extremophiles”.  This realization, coupled with new data on the survival of microbes in the space environment and modeling of the potential for transfer of life between celestial bodies, suggests that life could be more common than previously thought.  The lecture critically examines what it means to be an extremophile, the implications of this for evolution, biotechnology, and especially the search for life in the cosmos.

What we previously thought of as insurmountable physical and chemical barriers to life, we now see as yet another niche harboring “extremophiles”.  This realization, coupled with new data on the survival of microbes in the space environment and modeling of the potential for transfer of life between celestial bodies, suggests that life could be more common than previously thought.

– Næringslivet er heller ikke interessert i anvendt forskning levert av forskningsmiljøene, skiver Forskningsrådet og viser til mitt innlegg under diskusjon om programforskning i Det Norske Videnskaps-Akademi nylig.

Under mitt innlegg henviste jeg til forskningsdirektør i Statoil Karl Johnny Hersviks gjentatte oppfordring om å ha høye ambisjoner for grunnforskningen ved universitetene og hans presisering av at industrien trenger akademiske miljøer i verdensklasse. Solid grunnforskning er det viktigste universitetene kan tilby et kompetanseintensivt næringsliv. Instituttsektor vil i større grad fylle behovet for anvendt forskning, mens hovedtyngden av innovasjon fortsatt vil foregå i industrien selv. Det er denne samlede kompetanse som gjør oss til attraktive samarbeidspartnere for hverandre.

Mindre bedrifter vil ha et annet behov for forskningsstøtte en store, internasjonale og forskningstunge selskaper. Desto viktigere er det å tilby disse selskapene samarbeid med et helhetlig kompetansemiljø, gjerne gjennom forskningsklynger hvor både tunge grunnforsknings- og anvendte miljøer inngår.

Mitt hovedbudskap er at veien frem til løsning på svært komplekse problemer, slik som de store, globale utfordringene, ikke lar seg programmer og at smale forskningsprogrammer derfor ikke er formålstjenelig. En rekke internasjonale evalueringer av norsk forskning påpeker at fordelingen mellom midler til grunnleggende forskning og tematiske forskningsprogrammer heller ikke er formålstjenelig. Det er liten grunn til ikke å feste lit til disse.

– Vi lykkes med samfunnsrelevant forskning fordi vi har bygget et solid kunnskapsfundament, skriver Forskningsrådet og siterer meg under paneldebatten i Det Norske Videnskaps-Akademi. Det er ingen grunn til ikke å stå ved det utsagnet.