Å bli tatt i forskningsfusk betyr slutten på enhver akademisk karriere. Likevel er fusk i forskning ikke uvanlig.  Proceedings of the National Academy of Sci­ences (PNAS) offentliggjorde i fjor en analyse av et betydelig antall publiserte artikler innen biovitenskap som ble trukket tilbake. Fusk eller mistanke om fusk var årsaken i over 40% av tilfellene. Antallet artikler som er trukket på grunn av fusk eller mistanke om fusk økte med nær 10% i perioden 1975-2012. Bjørn Hofmann ved Universitetet i Oslo publiserte for kort tid siden en studie som viser at 13% av norske medisinske doktorgradsstudenter mente det var akseptabelt å utelate data som ikke støttet opp under hypotesen.  10% mente det var akseptabelt å forfalske eller fabrikkere data dersom det medførte at det det ble lettere å få antatt artikkelen raskt. Tilsvarende holdninger er avdekket i andre undersøkelser. Spektakulært forskningsfusk opptrer ikke ofte, men rammer de fleste større forskningsinstitusjoner før eller senere.  I 2006 ble det hittil mest spektakulære forskningsfusk i Norge avslørt da Jon Sudbø ble tatt i å fabrikkere omfattende kliniske data. Sudbø-saken utløste for første gang en reel diskusjon om fusk og forskningskultur.  Redelighet er selve kjerneverdien i forskning. Det må vår forskerutdanning kompromissløst formidle til våre doktorgradsstudenter.  I etterkant av Sudbø-saken skrev jeg en kronikk i Morgenbladet hvor jeg understreket behovet for å bygge sunne forskningskulturer.

Verdier og normer er de viktigste elementene i en organisasjonskultur ifølge den nederlandske organisasjons- og kulturforskeren Geert Hofstede. Verdiene har både retning og styrke. Redelighet er et eksempel på en verdi og en retning. Styrken avgjøres av i hvor stor grad det enkelte individ lar denne verdien styre sine valg. Hofstede betrakter normer som den adferd en forventer av medlemmene i organisasjonen. Organisasjonskulturen er viktig fordi den nettopp påvirker hvordan medlemmene tenker og handler. En funksjonell kultur leder til ønskede handlinger og resultater i følge Hofstede. Slik er det også med en sunn forskningskultur.

Professor og sosiolog Robert King Merton (1910–2003) ble tildelt National Medal of Science i 1994 for sitt arbeid med vitenskapens sosiologi. kilde: Wikipedia

Den amerikanske sosiologen Robert Merton lanserte i 1942 et sett med forskningsetiske verdier. Disse fikk tilnavnet CUDOS som betyr anerkjennelse. Tanken er at anerkjennelse er knyttet til om dette verdisettet etterleves. Sannhetssøken, etterrettelighet og redelighet er implisitt i Mertons verdisett.  

Hvordan kan vi bygge en forskningskultur tuftet på Mertons verdisett? Forskerne må fremfor alt akseptere at redelighet i forskning er en helt grunnleggende verdi.  Det er også viktig at ulike verdier ikke står i kontrast til og motvirker hverandre. Det må være konsistens mellom verdiene. Hvordan de ulike verdiene vektlegges er også avgjørende for hvordan forskningskulturen utvikles. Dersom det ikke er enighet om at redelighet er avgjørende vil en kunne forvente større tilbøyelighet til fusk i svært kompetitive forskningsmiljøer. Er derimot redelighet unisont og sterkt forankret, vil fusk være mindre sannsynlig. Kultur forsterkes gjennom handlinger og symboler. I vår forskningskultur tildeler vi priser og prosjektmidler til internasjonalt fremragende forskere. Men med hvilke handlinger og symboler forsterker vi redelighet som grunnleggende verdi? Selv den beste forskningskultur kan ikke garantere at fusk ikke forekommer. En sunn forskningskultur vil kun være et utgangspunkt. De faktiske handlinger vil i stor grad bestemmes av forskerens personlighet, dømmekraft og moral.

Erik Tunstad, forfatter av «Juks», uttalte til Verdibørsen, NRK P1, i forbindelse med lanseringen av boken at forskningsjuks sjelden er av større betydning. Begrunnelsen er at historien viser at jukset før eller senere blir avslørt. Det kan Tunstad ha rett i. Men da bør det legges til at vi tross alt ikke har kunnskap om omfanget av fusk som ikke blir oppdaget. Spektakulært forskningsfusk kan neppe avverges. Sannsynligheten for å bli avslørt er stor fordi resultatene ofte er av stor interesse og derfor blir gransket nøye av fagfeller. Hva med det mindre spektakulære slik som å utelate data som ikke passer inn og støtter opp under konklusjonen? All forskning bygger på tidligere forskning. Juks som i seg selv er ubetydelig, kan derfor likevel være med befeste en oppfatning som er feilaktig. Denne type juks er trolig mye mer utbredt og langt vanskeligere å oppdage. Selv forskningsfusk som ikke får praktiske konsekvenser er alvorlig fordi det bryter så fundamentalt med hva forskning står for: forskningsjuks bryter ned tilliten til forskning og vitenskap og er derfor aldri uvesentlig.

Hofmanns undersøkelse viser at forskningsetikk må gis en sentral plass i vår forskerutdanning. Enda viktigere enn etikkforelesninger er det at veiledere og andre forskere underbygger gjennom handling og veiledning at god forskningsetikk ligger til grunn for alt vitenskapelig arbeid. Den enkelte forsker plikter å opptre i henhold til god forskningsskikk og etiske retningslinjer. Det er imidlertid et overordnet lederansvar å bygge enn sunn forskningskultur.

Innlegget står også å lese i nettavisen På Høyden

Sosiologi- professor og tidligere provost (rektor) ved University of Colubia er forfatter av boken «The Great American University»

“What has made our universities the greatest in the world is not the quality of our undergraduate education but the production of new knowledge through the discoveries that change our lives and the world”, sier professor Jonathan R. Cole til Bulletin of the American Academy våren 2011. Cole er forfatter av boken The Great American University og tidligere rektor ved det prestisjetunge Columbiauniversitetet i New York i perioden 1989-2003.

Det vil være helt utenkelig for norske forskningsuniversiteter og også et klart brudd med vårt samfunnsoppdrag å nedprioritere kvalitet i lavere grads utdanning. Utdanningslandskapet og –kultur i Norge kan i denne sammenhengen ikke sammenlignes med den amerikanske. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har noe å lære av de fremste amerikanske forskningsuniversitetene når det gjelder kvalitet – både i utdanning og forskning.

I et innlegg i nettavisen På Høyden tar prodekan Anne Lise Fimreite, Det samfunnsvitenskapelige fakultet,  og jeg til orde for å trekke studentene nærmere inn i forskningsvirksomheten. Master- og doktorgradsstudenter er allerede godt integrert i universitetets forskning. Kan dette utvides til også lavere gradsstudenter? Erfaringer fra nanoprogrammet ved UiB viser at både studenter og lærere finner det motiverende å involvere studentene i forskningsprosjekter. Ved de fremste forskningsuniversitetene har man nettopp lyktes med å integrere forskning og utdanning i stor grad og dermed også lærere og studenter. Høy kvalitet i undervisningen og fremragende forskning forsterker hverandre, mener professor Cole. Det vil jeg også betone i mitt innlegg  «Kvalitetsreformen – Hvordan jobbe videre ?» under Kunnskapsdepartementets Toppkonferanse om forskning og høyere utdanning.