Er forskningsprogrammer formålstjenlig når de store, globale utfordringer skal møtes ?
Grunnleggende forskning er avgjørende for å møte store, globale utfordringer. Dette har jeg tidligere også hevdet bl.annet  i en kronikk i Bergens Tidene i forbindelse med regjeringens vitenskapsår 2011. Det var da også bred enighet om at grunnforskning er viktig da Forskningsrådet og Vitenskapsakademiet inviterte til debatt denne uken, slik påpekt i Lekves Lettelser.
Medisinsk avbildning er tuftet på grunnleggende kunnskap om fysikk, men også om matematikk og algoritmer, informatikk, bildebehandling og visualisering
I mitt innlegg i Vitenskapsakademiet forsøkte jeg å synliggjøre at en rekke kunnskapselementer må på plass for at vi skal evne å møte de store utfordringene, og at det er vanskelig – om ikke umulig – å identifisere disse i forkant. Moderne røntgendiagnostikk er tuftet på den grunnforskning som bl. andre Wilhelm Konrad Röntgen bedrev og som ledet til oppdagelsen av røntgenstrålene. Men også grunnleggende arbeider innen matematikk, utvikling av algoritmer, bildebehandling, informatikk og visualisering har vært avgjørende for den bildediagnostikk som radikalt har endret medisinsk praksis. Sammenlignet med de store, globale utfordringene er eksemplet med moderne bildediagnostikk en heller triviell utfordring. Min påstand er at jo mer komplekse utfordringene er, desto mindre lar veien frem mot løsning seg programmere.
Mitt budskap er derfor at tematiske forskningsprogrammer ikke er formålstjenlige dersom de blir smale og dersom det ikke er en riktig balanse mellom programforskning og fri, grunnleggende forskning. Jeg finner god støtte for denne konklusjonen i nettopp evalueringen av Forskningsrådet og de mange internasjonale fagevalueringene av norske forskningsmiljøer gjennomført av Forskningsrådet.
Vi har fÃ¥tt svært gode – og entydige – anbefalinger gjennom de internasjonale evalueringene. Hvor mye tid og krefter skal vi bruke pÃ¥ Ã¥ bestride og tilbakevise disse ?