Lynn J. Rothschild – scientist at NASA  and professor at Stanford University – visits the University of Bergen Thursday this week and will give a guest lecture on the possibilities of life in space.

Each recent report of liquid water existing elsewhere in the solar system has reverberated through the international press and excited the imagination of humankind.  Why?  Because in the last few decades we have come to realize that where there is liquid water on Earth, virtually no matter what the physical conditions, there is life. 

Lynn J. Rothschild (source: Wikipedia)

Each recent report of liquid water existing elsewhere in the solar system has reverberated through the international press and excited the imagination of humankind.  Why?  Because in the last few decades we have come to realize that where there is liquid water on Earth, virtually no matter what the physical conditions, there is life. 

What we previously thought of as insurmountable physical and chemical barriers to life, we now see as yet another niche harboring “extremophiles”.  This realization, coupled with new data on the survival of microbes in the space environment and modeling of the potential for transfer of life between celestial bodies, suggests that life could be more common than previously thought.  The lecture critically examines what it means to be an extremophile, the implications of this for evolution, biotechnology, and especially the search for life in the cosmos.

What we previously thought of as insurmountable physical and chemical barriers to life, we now see as yet another niche harboring “extremophiles”.  This realization, coupled with new data on the survival of microbes in the space environment and modeling of the potential for transfer of life between celestial bodies, suggests that life could be more common than previously thought.

– Næringslivet er heller ikke interessert i anvendt forskning levert av forskningsmiljøene, skiver Forskningsrådet og viser til mitt innlegg under diskusjon om programforskning i Det Norske Videnskaps-Akademi nylig.

Under mitt innlegg henviste jeg til forskningsdirektør i Statoil Karl Johnny Hersviks gjentatte oppfordring om å ha høye ambisjoner for grunnforskningen ved universitetene og hans presisering av at industrien trenger akademiske miljøer i verdensklasse. Solid grunnforskning er det viktigste universitetene kan tilby et kompetanseintensivt næringsliv. Instituttsektor vil i større grad fylle behovet for anvendt forskning, mens hovedtyngden av innovasjon fortsatt vil foregå i industrien selv. Det er denne samlede kompetanse som gjør oss til attraktive samarbeidspartnere for hverandre.

Mindre bedrifter vil ha et annet behov for forskningsstøtte en store, internasjonale og forskningstunge selskaper. Desto viktigere er det å tilby disse selskapene samarbeid med et helhetlig kompetansemiljø, gjerne gjennom forskningsklynger hvor både tunge grunnforsknings- og anvendte miljøer inngår.

Mitt hovedbudskap er at veien frem til løsning på svært komplekse problemer, slik som de store, globale utfordringene, ikke lar seg programmer og at smale forskningsprogrammer derfor ikke er formålstjenelig. En rekke internasjonale evalueringer av norsk forskning påpeker at fordelingen mellom midler til grunnleggende forskning og tematiske forskningsprogrammer heller ikke er formålstjenelig. Det er liten grunn til ikke å feste lit til disse.

– Vi lykkes med samfunnsrelevant forskning fordi vi har bygget et solid kunnskapsfundament, skriver Forskningsrådet og siterer meg under paneldebatten i Det Norske Videnskaps-Akademi. Det er ingen grunn til ikke å stå ved det utsagnet.

Medisinsk avbildning er tuftet på grunnleggende kunnskap om fysikk, men også om matematikk og algoritmer, informatikk, bildebehandling og visualisering

I mitt innlegg i Vitenskapsakademiet forsøkte jeg å synliggjøre at en rekke kunnskapselementer må på plass for at vi skal evne å møte de store utfordringene, og at det er vanskelig – om ikke umulig – å identifisere disse i forkant. Moderne røntgendiagnostikk er tuftet på den grunnforskning som bl. andre Wilhelm Konrad Röntgen bedrev og som ledet til oppdagelsen av røntgenstrålene. Men også grunnleggende arbeider innen matematikk, utvikling av algoritmer, bildebehandling, informatikk og visualisering har vært avgjørende for den bildediagnostikk som radikalt har endret medisinsk praksis. Sammenlignet med de store, globale utfordringene er eksemplet med moderne bildediagnostikk en heller triviell utfordring. Min påstand er at jo mer komplekse utfordringene er, desto mindre lar veien frem mot løsning seg programmere.

Mitt budskap er derfor at tematiske forskningsprogrammer ikke  er formålstjenlige dersom de blir smale og dersom det ikke er en riktig balanse mellom programforskning og fri, grunnleggende forskning. Jeg finner god støtte for denne konklusjonen i nettopp evalueringen av Forskningsrådet og de mange internasjonale fagevalueringene av norske forskningsmiljøer gjennomført av Forskningsrådet.

Vi har fått svært gode – og entydige – anbefalinger gjennom de internasjonale evalueringene. Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på å bestride og tilbakevise disse ?