Denne uken åpnet statsminister Jens Stoltenberg Technology Centre Mongstad (TCM) – ”the most advanced laboratory”, i følge Nature News – for fangst og lagring av CO2. Etter å ha lansert anlegget som en teknologisk månelanding i en av sine nyttårstaler har mange harselert over at prosjektet snarere ligner et havari eller et magaplask etter hvert som teknologiske problemer og utsettelser har oppstått.

Mange er uenige om forskningsresultatene noen gang vil resultere i at CO2-rensing av gass blir en kommersiell suksess, skriver redaktør Tormod Haugstad i TU. Kilde: TU.no

Skal en lykkes med å redusere mengden av klimagassen CO2 i atmosfæren er det naturligvis viktig at teknologien som skal testes ut viser seg å være effektiv og at fullskala rensing realiseres. Dersom teknologien som testes ut ved TCM viser seg å ikke holde mål er da prosjektet dermed en flopp? Naturligvis ikke! Tilbakeslag og blindspor er en del av forskningens natur; av og til er tilbakeslag avgjørende for å komme over i riktig spor. Det å karakterisere TCM som et teknologisk magaplask fordi det er oppstått uforutsette utfordringer sier mye om synet på forskning og utvikling som en lineær og høyst kontrollerbar prosess – hvilket det ikke er.

Om det var fornuftig av statsministeren å omtale renseanlegget på Mongstad som vår tids månelanding eller om andre teknologiske valg burde ha vært foretatt, er i denne sammenhengen uviktig. Dersom forskning for de globale utfordringene skal lykkes er de små stegs forskning ikke tilstrekkelig; vi må snarere tørre å satse på originalitet – da må vi akseptere at fallhøyden også vil være stor.

Målet om å trappe opp FoU-innsatsen i Norge til 3% av BNP innen 2010 ligger fast, skrev Forskningsrådet på sine nettsider i 2005. Vi er fortsatt lang unna og regjeringen synes å ha forlatt målsetningen.

OECDs beregninger viser at nær 1.7. % av Norges BNP gikk til forskning i 2010 – det samme som Kina brukte. Til sammenligning brukte Sverige, Finland og Danmark mer enn 3% av sitt BNP til forskning. Også EU-landene har ambisjon om å bruke 3% av BNP til forskning; det ble slått fast på et toppmøte i Barcelona i 2002. Gjennomsnittet for EU var i 2010 ca 2%.

Sittende regjeringen finner det lite formålstjenelig å tidfeste det såkalte 3%-målet. Da Unio ønsket å gjeninnføre tidfestingen sa daværende statssekretær Kyrre Lekve: ”Dette er et idiotisk forslag” og høstet rettmessig kritikk for lite konstruktiv retorikk. Denne uken rapporterte NRK at Høyres landsmøte drøfter 3% målet. Det såkalte storby-Høyre ønsker å vedta 3%-målet, mens distrikts-Høyre er langt mer forbeholden. Venstre er imidlertid klar på at 3%-målet skal nås.

Noen mener et 3 prosent mål er urealistisk og skygger for mer konstruktive strategier. Vi er uenige i det. Et konkret mål kan presse oss til å tenke nytt og offensivt, skriver Ole Petter Ottersen og Finn Bergesen.

Kyrre Lekves begrunnelse for å omtale gjeninnføring av 3%-målet som et ”idiotiske forslag” er at BNP er et dårlig utgangspunkt for å måle størrelsen på bevilgninger til forskning, i flg den tidligere statssekretæren. Også Egil Kallerud, forsker ved NIFU, er skeptisk til å bruke BNP som mål for vår nasjonale forskningsinnsats. Det er hevet over en hver tvil at BNP per innbygger i Norge er svært høyt; det er i stor grad bestemt av inntektene som skapes i oljeindustrien og dermed også utsatt for svingninger i oljeprisene.

Om BNP er det beste utgangspunkt som mål på vår nasjonale forskningsinnsats  er av mindre interesse når vi vet at vi bruker vesentlig mindre på forskning og utvikling enn våre naboland målt i absolutt kronebeløp. Mens Sverige og Finland brukte 12-13 000 NOK per innbygger til forskning og utvikling i 2010, var det tilsvarende tallet i underkant av 9 000 NOK. Også Danmark og Island ligger godt foran oss. Her ligger den reelle utfordringen – ikke hvorvidt BNP er et godt utgangspunkt for mål på vår forskningsinnsats ! En konkret målsetning – som 3%-målet –  gir imidlertid noe å strekke seg etter og dermed formålstjenelig i seg selv, slik også Ole Petter Ottersen og Finn Bergesen skrev i en kronikk i 2009.