I forbindelse med Vitenskapsårskonferansen ved UiB den 29.november har jeg skrevet en kronikk i BT sammen med prorektor. Kronikken kan du lese her og gjerne kommentere !

____________________

Vi vet ikke hvilken kunnskap det blir behov for om femti år. Skal Norge bidra til å løse vår tids store utfordringer må vi ta oss råd til å forske som Marie Curie: av ren nysgjerrighet, uten å tenke på praktisk nytte, ære eller berømmelse.

 Av dekan Dag Rune Olsen og prorektor Berit Rokne, Universitetet i Bergen

«Still de store spørsmålene», oppfordret statsråd Tora Aasland ved inngangen til Vitenskapsåret 2011, og understreket viktigheten av nysgjerrighetsdrevet forskning.  Universiteter og forskere tok imot oppfordringen med begeistring.

Professor Geoffrey Boulton, Edinburgh, er innleder ved konferansen om grunnforskning og globale utfordringer.

Forskning har til hensikt å få frem ny kunnskap og innsikt. Blir denne kunnskapen annerledes når den oppstår gjennom undring, enn når den starter med et ønske om å løse et konkret problem? Hva er egentlig nyttig kunnskap? Professor Geoffrey Boulton fra Universitetet i Edinburgh stiller disse spørsmålene i en fersk artikkel om forskningens og universitetenes rolle. Han er tidligere medlem av den britiske statsministerens vitenskaps- og teknologikomité og hovedinnleder under en nasjonal konferanse om grunnforskning som arrangeres ved Universitetet i Bergen den 29. november.

I år forskes det for over 1 milliard kroner i Norge. Rundt 1200 personer vil ta doktorgrad. Ved Universitetet i Bergen arbeider over 2000 forskere med alt fra konkrete utfordringer som influensa og lakselus til grunnforskning knyttet til jordens geologi for 500 millioner år siden. Det kan ta flere år fra et forskningsprosjekt starter til de første funnene foreligger. En del av den nye kunnskapen vil kanskje aldri bli tatt i bruk utenfor laboratoriene. Er dette nyttig bruk av tid og skattepenger?

Mange vil nok si at ny kunnskap er nyttig dersom den raskt kommer til anvendelse. Vi vil imidlertid stille spørsmål om ikke dette er en altfor snever forståelse av hva kunnskap er og må være. 

Nysgjerrighet og nytte
2011 er ikke bare det norske vitenskapsåret, men også UNESCOs internasjonale kjemiår. Kjemiåret markerer at det 100 år siden Marie Curie fikk Nobelprisen for sin oppdagelse av grunnstoffet radium og stoffets radioaktive egenskaper. Curie var drevet av nysgjerrighet, uten tanke for anvendelser, ære eller berømmelse. Likevel ble hun tidlig klar over at oppdagelsene kunne få stor samfunnsnytte, for eksempel innen energi og medisin. Radium ble tatt i bruk i strålebehandling og har helbredet kreftpasienter i mer enn hundre år. Gradvis ble det erstattet av mer moderne teknikker, inntil norske forskere for få år siden lanserte helt nye ideer om radium i kreftbehandling. Dette resulterte i en ny og svært lovende medisin mot prostatakreft med spredning til skjelettet, som vi nylig kunne høre om i BBC News og andre internasjonale medier.

Radioaktivitet var tema for Marie Curies forskning i mange år også etter at hun mottok Nobelprisen. Allerede i 1885 påviste hun at grunnstoffet thorium er ustabilt, noe som gjør det mulig å utnytte det i kjernekraft. I dag mener mange at nettopp dette grunnstoffet vil fornye kjernekraft-industrien. Marie Curie stilte store, grunnleggende spørsmål uten å tenke på hva funnene hennes kunne brukes til. Likevel gav hun oss kunnskap som ble avgjørende for å løse sentrale utfordringer innen både helse og energi.

Eksemplet Curie er ikke enestående. Forskning og kunnskap som skal til for å møte dagens globale utfordringer favner bredt: fra grunnleggende innsikt til anvendt forskning og innovasjon, fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag til naturvitenskap og teknologi. Men her som i toppidretten handler det om å bygge stein på stein: grunnleggende kunnskap og innsikt er en forutsetning for anvendt forskning. Vitenskapelige «quick wins» eksisterer ikke. Investering i kunnskap er derfor en langsiktig forpliktelse.

Mange flere forskere?
I stortingsmeldingen «Klima for forskning» (2008-09) slo regjeringen fast at «offentlig finansiert forskning må begrunnes i forskningens bidrag til å løse sentrale samfunnsutfordringer». Regjeringen har da særlig de globale utfordringer som miljø og klima, helse, mat og energi, samt utfordringer knyttet til ressursutnyttelse og miljøproblemer i havene i tankene. Vil det være en fare for at politiske myndigheter legger for store føringer på norsk forskning dersom den skal ta utgangspunkt i de stor, globale utfordringene? Tidligere denne måneden offentliggjorde Norges forskningsråd en omfattende evaluering av norsk forskning hvor det fremkommer at det legges politiske føringer på en altfor stor andel av norske forskning. Universitetet i Bergen har lenge ment det ville være fornuftig å øke andelen offentlige forskningsmidler til frie, forskerinitierte prosjekter. Det var derfor ekstra gledelig at regjeringen foreslår å bevilge 100 millioner kroner ekstra til fri, grunnleggende forskning over neste års statsbudsjett.

Storbritannias finansminister George Osborne uttalte da han la frem årets statsbudsjett at forskning og innovasjon er avgjørende for landets videre økonomiske vekst. Det samme mener EU, som har lansert den såkalte Innovasjonsunionen. Her skal kunnskap og ideer materialisere seg i flere arbeidsplasser, grønn vekst og sosial utvikling. EU slår fast at behovet for forskere vil øke vesentlig. For unge som ønsker en forskerkarriere er dette godt nytt. 

De globale utfordringene er svært komplekse, og det er umulig å forutsi hvilken kunnskap og kompetanse det vil være behov for i fremtiden. Det blir svært viktig å ikke definere hvilken kunnskap som er «nyttig» for snevert. Universitetet i Bergen har derfor som et av sine hovedmål å fremme grunnleggende forskning av høy kvalitet i hele bredden av fagdisipliner.

Vitenskapsåret - en invitt til å stille store, åpne spørsmålene.

Da Drew Faust ble innsatt som rektor ved det prestisjeuniversitetet Harvard understreket han at universiteter ikke handler om neste kvartals resultater, men snarere om læring som former fremtiden. Vi håper at Vitenskapsåret 2011 blir ett i en lang rekke vitenskapsår.

Forskningsrådets evaluering av geo- og biofagene er nå tilgjengelig og de berørte miljøer er informert. Evalueringene av disse fagområdene er spesielt viktig for oss fordi de berører så vidt stor del av vår aktivitet. Evaluering av informatikk og matematikk, samt klimaforskning vil foreligge en gang på nyåret.

Nettavisen På Høyden omtaler UiBs forskning som ’forskning i spagat’ og sikter da til høyst varierende resultater av fagevalueringene.  Det gjelder også vårt fakultet. Resultatene varierer fra ’fair to good’ til ’very good to excellent’.  Hovedtyngden av våre miljøer ligger i kategorien ’very good’. Det skal vi si oss godt fornøyd med, men selv der hvor vår forskning bedømmes som svært god er det rom for forbedringer. Stikkerord som lite samarbeid mellom miljøer, underkritisk masse, fravær av fokus, manglende fornying, anstrengt resurstilgang, og uhensiktsmessig organisering er kritikk vi skal se på i detalj.

Fagevalueringene er viktige verktøy for oss da det gir grunnlag for å gå inn i prosesser med sikte på å heve vår forskningskvalitet. Deler av kritikken kan synes ubegrunnet; andre forhold som evalueringene tar opp kan allerede være kjente. Det er imidlertid opp til oss å benytte evalueringene på best mulig måte – å avfeie de fordi de er kritiske til deler av aktivitetene våre er lite konstruktivt.

Da tilsvarende fagevaluering av fysikkfaget forelå for noen år siden ble romfysikk ved UiB bedømt som relativt svak. Alternativene var da å avvikle virksomheten eller styrke den både resurs- og personellmessig. Siste alternativ ble valgt – og det ga resultater. I dag er gruppe for romfysikk en av de som så langt ligger best an i konkurransen om SFF.  Fagevalueringene er et nyttig verktøy i vårt arbeid med å bedre forskningskvaliteten: Det er imidlertid opp til oss å benytte de konstruktivt.