Nettavisen ‘På høyden’  publiserte tidligere denne uken mitt innlegg om behovet for kandidater med forskerkompetanse.  Innlegget kan du nå også lese her på Dekanbloggen og gjerne kommentere !

_______________________________________

Fagerbergutvalget tilrår en kraftig økning i antall doktorgradsstipendiater i sin rapport ”Et åpnere forskningssystem”. I 2020 bør 2000 PhD-kandidater uteksamineres årlig, mener utvalget. Universitetsstyret ved UiB gir i sin høringsuttalelse tilslutning til Fagerbergutvalgets tilrådning. I september la EU-kommisjonen frem meldingen ”Supporting growth and jobs – an agenda for the modernisation of Europe’s higher education systems”. Her slår EU fast at Europa trenger én million nye forskere! I Soria Moria-erklæringen skriver regjeringen at: ”økt forskningsinnsats krever flere forskere. For å sikre rekruttering må antallet stipendiatstillinger økes i forhold til dagens nivå.” Bildet synes altså rimelig entydig: vi må utdanne flere med forskerkompetanse.

Det er ikke Bjørn Iddeng, rådgiver i Forskerforbundet, enig i. I en kronikk i Dagbladet den 14. oktober advarer han mot overproduksjon av kandidater med forskerkompetanse.  Begrunnelsen er få nye, faste stillinger – om noen – innen akademia.

Vår rolle er å utdanne kandidater til et arbeidsliv i offentlig og privat sektor, også PhD-kandidater. Rett nok har norsk næringsliv i mindre grad etterspurt PhD-kandidater enn tilsvarende sektorer i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan og USA. Dette gjelder ikke bare teknologer og realister, men i aller høyeste grad også kandidater med doktorgrad innen juss, samfunnsvitenskap og humaniora. Forklaringen kan naturligvis være at norsk næringsliv fortsatt i stor grad er råvarebasert og i mindre grad forsknings- og kompetanseintensivt enn vi liker å tro. Sviktende kunnskap om hva PhD-kandidater kan tilføre virksomheten kan være en annen årsak. Medarbeidere med forskerutdanning vil uansett være en særs viktig resurs for den kompetanseintensive delen av norske næringsliv i årene fremover; noe også Fagerbergutvalget understreker.

Aftenposten skrev tidligere i høst om ’knalltøff kamp om de beste hodene’ og brukte Siemenskonsernets etablering av nytt forskningssenter som eksempel. Skal senteret innfri sine ambisiøse mål for forskning må de lykkes med å rekruttere de beste kandidatene. Aftenposten forteller at senteret er villig til å avlønne deretter og gir medarbeider med doktorgrad 250 til 300 000 kr mer i årslønn enn medarbeidere med mastergrad. I norsk sammenheng er nok dette fortsatt relativt ekstraordinært. Likevel viser saken at forskningsintensivt næringsliv har stort behov kandidater med forskerutdanning.

Bjørn Iddeng tar til orde for å endre innholdet i forskerutdanningen dersom det er slik at de fleste PhD-kandidatene ikke tilsettes i akademia, men snarere i den kunnskaps- og forskningsintensive delen av næringslivet og instituttsektoren. Også EU-kommisjonen er inne på tilsvarende tanker når de foreslår å innføre graden ”European Industrial Doctorates”. Uten å ha kjennskap til forslagene i detalj finner jeg likevel grunn for å advare. Dersom omlegging medfører at tid til forskning reduseres til fordel for flere fag rettet inn mot prosjekt- og innovasjonsledelse, økonomistyring og lignende, står vi i fare for å forringe den realkompetanse en PhD-grad nettopp gir; nemlig evne til kritisk og metodiske tenkning.

Det er også denne kompetansen som gjør PhD-kandidater attraktive for den kunnskapsintensive delen av næringslivet. At den kunnskapsintensive delen av næringslivet også har stort behov for kompetanse innen områder som prosjekt- og innovasjonsledelse tar jeg for gitt. Da finnes det imidlertid langt bedre mekanismer – slik som f. eks. ’master of technology management’, i regi av NHH og NTNU og i samarbeid med MiT og Berkley. Dette er eksempler på masterprogrammer som retter seg inn mot kandidater som allerede har en disiplinbasert mastergrad.

Forskningsrådet har fått i oppdrag av Kunnskapsdepartementet å evaluere doktorgradsutdanningen. Ett av formålene med evalueringen er å ”bidra til at utdanningen er samfunnsmessig relevant”. Det er da å håpe at samfunnsmessig relevans ikke tolkes for snevert!

”Vi har også et ansvar for de vi inviterer til å ta en doktorgrad”, uttaler Forskningsrådets direktør Arvid Hallén til avisen Universitas. Hallén har naturligvis rett; opptrapping i antallet forskerutdannede må skje i nær dialog med arbeidsmarkedet.

– Vi må våge å stille kritiske spørsmål om det er god nok sammenheng mellom de ressurser vi setter inn i forskningen og resultatene vi får, om forskningsresultatene har høy nok kvalitet og om de gir svar på de store samfunnsutfordringene, sa forskningsministeren i forbindelse med at Fagerbergutvalget ble nedsatt. Tidligere i år frem la utvalget frem sine konklusjoner og anbefalinger (NOU 2011: 6, Et åpnere forskningssystem).  Ett av forslagene var å opprette et såkalt forskningsbarometer. Hensikten er å få bedre kunnskap om ”tilstanden i norsk forskning” og gjøre det mulig å se resultater opp mot ressurser.

David Linsay Willetts er Minister of State for Universities and Science (kilde: Wikipedia)

Det er på ingen måte et særnorsk fenomen å stille spørsmål med hva samfunnet får igjen for sine forskningsinvesteringer.  I oktober i år la den britiske ministeren for høyere utdanning og forskning frem rapporten ’International Comparative Performance of the UK Research Base 2011’. Noen av hovedfunnene i undersøkelsen er: 

– flere vitenskapelige artikler og flere sitteringer pr forfatter enn forskere i USA, Kina, Japan og Tyskland

– vitenskapelige artikler siteres oftere pr investert pund sterling enn i noe annet land

-britiske forskere sitter oftere i førersete i internasjonalt forskningssamarbeid enn andre lands forskere

– britisk grunnforskning er drivende for innovasjon

I følge Nature News uttalte den britiske finansministeren George Osborne tidligere i år at “Science and innovation are central to the United Kingdom’s economical growth and recovery”. Det britiske forskningsbarometeret viser at finansministeren Osborn trygt kan plassere sin pund sterling hos britiske forskere – de forvaltes godt!

Den oppfordringen kommer fra Thea Årrestad i en kronikk i Bergens Tidene den 29 september. Bakgrunnen for hennes innlegg er indignasjon over at store vitenskapelige nyheter blir avspist med små notiser i aviser og andre media.

”De siste tretti årene har naturvitenskapen gjort en sakte retrett fra avisene og trukket seg inn i nisjemagasiner. Det skyldes ikke mangel på oppsiktsvekkende nyheter. Det kan virke som om dagens medier tror at mannen i gaten verken forstår eller har interesse for hva som rører seg i naturvitenskapen. Sensasjonelle vitenskapelige oppdagelser resulterer sjelden i mer enn korte, halvmorsomme artikler fulgt av dårlige karikaturtegninger på landets nettaviser”, skriver Årrestad.

Og hun er ikke alene om å mene det. Professor Gaute Einevoll ved UMB skiver i debattinnlegget ’Naturvitenskap og dannelse’ (Bedre skole 4, 2009) at det er ikke uvanlig ’å kokettere over manglende kunnskap i naturfag og deres dårlige prestasjoner i faget på skolen’. Einevoll har ’journalister, og andre som liker å fremstå som generelt samfunnsorienterte’ i tankene.

Min egen erfaring er at journalister ofte er overdrevet opptatt av å forenkle. Jeg er ikke sikker på om leserne har så liten forståelse og innsikt som journalister tilsynelatende vil ha det til. Jeg tror heller ikke at all formidling må være kjappe og lettbent. Kanskje markedet for medias variant av ’ the slow-food movement’ er større enn løssalgspressen synes å tro. Min oppfordring til media blir derfor: ta leserne på alvor !

Thea Årrestad er fysikkstudent hos oss ved Universitetet i Bergen; vi er mektig stolt over hennes velskrevne og poengterte kronikk !

Torsdagen denne uken var det trangt om plassen i Vrimlehallen på stortinget blant de som ønsket å sikre seg et eksemplar av St prp 1 – bedre kjent som statsbudsjettet. For journalister og politiske kommentatorer er vel dette for fast rituale å regne. Representanter for næringsliv, organisasjoner og offentlig sektor finner også veien til Stortinget denne dagen. Også rektor og prorektor ved Universitetet i Oslo var på plass for å sikre seg ’fersk’ informasjon om rammene for norsk forskning og høyere utdanning for 2012.

I en kommentar til statsbudsjettet trekker Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås frem fire punkter som i særlig grad påvirker norsk forskning:  

– Gaveforsterkningsordningen avvikles

Som Åmås påpeker har gaveforsterkningsordningen vært et av svært få tiltak for å stimulere til privat forskningsfinansiering.  Norsk forskning mottar i begrenset grad økonomiske midler fra private givere med noen få unntak slik som Mohn- og Jebsen-fondene og organisasjoner som Kreftforening. Kreftforskning har i virkeligheten båret norsk kreftforskning siden foreningen ble etablert og tildelte eksemplevis 140 mill kroner til forskerinitierte prosjekter i 2010. Det er vanskelig å forestille seg annet enn at motivasjonen for å donere penger til forskning vil avta nå når staten avvikler gaveforsterkningen.

– Økt midler til EUs forskningsprogrammer

Ikke uventet overføres mere av norske offentlige forskningsmidler til EU.  Dette er ikke udelt negativt, selv om vi så langt ikke har greid å hente hjem tilstrekkelig del av EUs forskningsmidler. Dette er en utfordring til oss forskere og forskningsledere. Vi må bli bedre til å søke EU og få gjennomslag for våre søknader om konkurranseutsatte midler som bl. annet European Research Council (ERC) utlyser. Av spesiell interesse for Bergen, med sin marine profil, er EUs ’joint progamming initiative’ innen sunne og produktive sjøer og hav.

Eksterne, konkurranseutsatte forskningsmidler bør tildeles etter vitenskapelig kvaliteter. Begrensede utlysninger – både tematisk og geografisk – reduserer sjansen for å få frem nyskapende forskningsprosjekter av aller høyeste kvalitet. Dersom vi mener dette må vi også akseptere at norske forskningskroner gjøres tilgjengelig for europeiske forskere – og ikke bare våre egne – gjennom økt overføring til EU forskningsorganer. 

– Forskningsfondet avvikles

At forskningsfondet avvikles er i seg selv ikke dramatisk for forskningsbudsjettet 2012. Med dagens avkastning er det heller ikke unaturlig at regjeringen ser seg om etter andre instrumenter for å forvalte midlene og dermed sikre fremtidige resurser til forskning. Åmås mener avviklingen av fondet skaper en viss bekymring for nye hvileskjær. Og Åmås er ikke alene. – Ved å legge ned Forskingsfondet blir forskingsfinansieringen sårbar for politiske konjunkturer, sier UiO-rektor Ole Petter Ottersen i en kommentar til Uniforum.

En slik bekymring hadde det ikke vært grunnlag for dersom regjeringen hadde fremvist en solid satsning på forskning over en årrekke. Da ville man festet lit til at regjeringen avviklinger forskningsfondet ene og alene i den hensikt å finne mer hensiktsmessige virkemidler for å sikre langsiktig forskningsinvesteringer. Å trekke fondsmidlene inn i det ordinære statsbudsjettet er ikke en slik langsiktig mekanisme. Med ’hvileskjæret’ og NIFU STEPSs omtale av 2011-budsjettet som det ’svakeste budsjett for forskning på ti år’ friskt i minne er jeg fristet til å referere Hans Wigzell, mangeårig rektor ved Karolinska Institutet i Stockholm. Han la til grunn at det eneste forutsigbare ved politikken var at den var uforutsigbar og at langsiktig oppbygning av forskningskvalitet vil måtte skje gjennom ekstern finansiering. 

– 100 mill kroner til Fellesløftet

Regjeringen skal berømmes får å ha fulgt opp universitetenes og Forskningsrådets invitt til fellesløft for frie, forskerinitierte prosjekter – det såkalte Fellesløftet.  Det har lenge vært et sterkt ønske fra både forskningsmiljøene og Forskningsrådet at finansieringen av frie forskningsprosjekter – såkalt FRIPRO – styrkes vesentlig.  Når nå regjeringen legger inn 100 mill kroner vil institusjonene legge tilsvarende midler i potten. Fri prosjektstøtte får dermed et realt løft.

Hvorfor er dette så viktig ? Svært mange av våre forskere får eksepsjonelt god evaluering av sine forskningsprosjekter av internasjonale paneler uten at dette gir uttelling i form av forskningsmidler. Innvilgelsesprosenten er ofte rundt 5% eller mindre. Innen tematiske utlysinger kan nær halvparten av søknadene bli innvilget uten av vurderingen av kvalitet og originalitet er på langt nær så god. Dette stimulerer ikke til best mulig forskning.  Det er derfor svært gledelig at regjeringen tar del i Fellesløftet.

Sliter så regjeringen med forskningen, slik Knut Olav Åmås hevder ?  Ser vi 2012-budsjettet isolert er det ikke grunnlag for betydelig misnøye. Sektoren har lenge prioritert mer midler til fri prosjektstøtte.  Det er derfor svært gledelig at regjeringen støtter opp under Fellesløftet. Bekymringen er snarere om regjeringen føler tilstrekkelig forpliktelse til langsiktig satsning på forskning. Statsministeren understreket i en av sine nyttårstaler at det er ”..hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden.”. På tross av utfordrende verdensøkonomi har vi denne uken hørt finansministeren slå fast at Norge er rikere enn noen gang.  Det er åpenbart at vi har solide økonomiske forutsetninger for langsiktig investering i kunnskap; kunne vi da ikke ha utrettet så mye mer ?

Nettavisen ‘På høyden’  publiserte tidligere denne uken mitt leserbrev om ekstern finansiering.  Innlegget kan du nå også lese her på Dekanbloggen og gjerne kommentere !

_____________________________________

Aftenposten var til stede da akademisk frihet ble debattert ved Universitetet i Oslo i forbindelse med feiringen av Uniforums 25-års jubileum. Ragnhild Hennum, viserektor ved Universitetet i Oslo, sier seg dels enig i at begrensede frie forskningsmidler er den største trussel mot den akademiske frihet; dette i følge Aftenposten.

Er det slik at eksternfinansiering truer den akademiske frihet eller kan det også styrke kvalitetsforskning ?

– Det finns ett grundläggande systemfel i Sveriges nuvarande forskningsfinansiering, skriver dekan Bo Ahrén, Lunds universitet, i en kronikk i Newmill.se tidligere i år. Professor Ahrén viser til den sterke økningen i ekstern forskningsfinansiering samtidig som grunnbevilgningene svekkes. I 1993 utgjorde eksternt finansiert forsking 50% av den totale forskningsaktiviteten ved Ahréns eget fakultet.  I 2009 dominerte de eksterne bevilgningen forskningsbudsjettet og var fire ganger større enn fakultetets grunnbevilgning. Omfanget er eksternfinansiering ved Lunds universitet er langt høyere enn ved våre hjemlige universiteter, men ikke spesielt annerledes enn ved tilsvarende universiteter i Norden og øvrige Europa.  Ahrén er spesielt bekymret for at stort omfang av kortsiktig forskningsfinansiering fører til konservative, forsiktige og lite nyskapende prosjektforslag.   

Hans Wigzell var rektor ved Karolinska Institutet i Stockholm i perioden 1995-2003. Han var sentral rådgiver til flere svenske statsministere i forsknings-spørsmål. Selv i sin rektorperiode var han svært forskningsaktiv.

Ekstern finansiering kan gi rom for handling. Da Hans Wigzell tiltrådte som rektor ved Karolinska Institutet i Stockholm var institusjonen mest kjent for å utpeke Nobelprisvinnere i fysiologi og medisin og i mindre grad for sin egen forskning. I løpet av Wigzells rektorperiode frem til 2003 økte budsjettene til det tredobbelte – nesten utelukkende gjennom ekstern finansiering. I 2004 plasserte Karolinska Institutet seg på en meget anstendig 7. plass på Times Higher Education’s liste over verden fremste universiteter innen medisin.

Mens enkelte forskere får gjort svært mye god forskning for små driftsmidler fordre eksperimentell forskning ofte fra noen hundre tusen kroner til flere millioner kroner. Ingen kan ha unngått å ha få med seg de siste oppdagelsene fra det europeiske partikkel-forskningssenteret CERN. CERN er forskningsinfrastruktur i milliardklassen. Om ikke all forskning er like dyr, er det liten tvil om at eksperimentell forskning i svært liten grad lar seg finansiere over et universitets grunnbevilgning. Andre finansieringmekanismer er derfor nødvendig.

Ekstern forskningsfinansiering er et godt virkemiddel og kan i aller høyeste grad fremme god, uavhengig forskning; forutsetningene er:

• * langsiktight; 3-4 år er en kort tidshorisont og vitenskapelige ’quick-wins’ hemmer nyskapende forskning
• * tildeles på grunnlag av vitenskapelig kvalitet alene
• * ikke tematisk; tematiske – men også geografisk – avgrensning  hindrer tildeling på grunnlag av kvalitet og begrenser nyskapning
• * god ballanse mellom grunnbevilgning og ekstern finansiering

 Eksternfinansiering begrenser den akademiske frihet bare dersom vi selv lar det skje.

Fellesløftet for fri forskning er et særs viktig initiativ. Fellesløftet forplikter universitetene til å bruke over 100 millioner av egne midler til fri prosjektstøtte under forutsetning av at staten bevilger tilsvarende beløp over Forskningsrådets budsjett. Om få dager legges statsbudsjettet frem om vi vil få svar på regjeringens evne og vilje til å prioritere fri forskning.

Ingen ville kommet inn på grunnskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Finnmark (HiFm) dersom karakterkravene i norske, matematikk og engelsk var hevet fra dagens ’tre’ til ’fire’. Det melder NRK Nordnytt.

Uten å gå inn i debatten om opptakskravene til grunnskolelærerutdanningen bør heves i de svært sentrale fagene norske, matematikk og engelsk er det like fullt foruroligende at ingen av årets studenter ved HiFm  har ’fire’ eller bedre i disse fagene. Karakteren ’fire’ er ment å tilsvare god kompetanse i faget. Kravet synes derfor ikke å være svært strengt for kommende lærer i grunnskolen.

Rektor Sveinung Eikeland ved HiFm sier i en kommentar at karakterkrav på ’fire’ ville være svært ødeleggende for Høgskolen i Finnmark. Han viser til at fremtidig drift av høgskolen ville blitt vanskelig ved bortfall av studenter ved grunnskolelærerutdanningen. Dersom rektor er sitert korrekt er holdningen bekymringsfull. Det primære er naturligvis er å utdanne gode lærere for våre barn – ikke å opprettholde aktivitet og drift ved den enkelte høgskole. Opptakskravene til grunnskolelærerutdanningen må settes ut fra hensynet til målet om best mulig lærere – og det alene.  Alle andre kriterier må parkeres.