Skal du en tur til Stockholm i disse dager? Da bør du ta deg tid til et besøk på Nobelmuseet og få med deg utstillingen om Marie Skłodowska, bedre kjent som Madame Curie, hennes liv og oppdagelse. Utstillingen inngår i UNESCOs’s internasjonale kjemiår.

Marie Curie, f. Skłodowska (kilde: nobelprize.org)

Madame Curie’s forskning var drevet av nysgjerrighet, uten tanke for anvendelser eller ære og berømmelse. Likevel, ekteparet Curie ble raskt klar over at oppdagelsen av radium kunne ha stor samfunnsnytte. De mente allmenn anvendelse ble best i varetatt dersom oppdagelsen ikke ble patentert. Ekteparet Curie ble selv involvert i medisinske anvendelser av radium og Madame Curie hadde en klar formening om at slikt engasjement var en del av hennes ansvar som forsker. Ingen konflikt mellom anvendt og grunnleggende forskning, altså.

Radium ble brukt i strålebehandling av kreftpasienter i mange år, men er for lengst erstattet av andre og mer moderne teknologier; dvs inntil for noen år siden. Da lanserte forskere ved kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo og kreftspesialister ved Radiumhospitalet helt nye ideer om bruk av radium i kreftbehandling. Isotopen radium-223 søker seg frem og tas opp i dattersvulster hos pasienter med sprening til skjelettet. Ideen ble grunnlag for helt ny kreftmedisin. Nye resultater som ble lagt frem under en europeisk kreftkonferanse – i Stockholm – denne uken viser svært gode resultater med radium-223 i behandling av prostatakreftpasienter med spredning til skjellettet.  Resultatene er så oppsiktsvekkende at BBC News og andre store medier fant å bruke adskillig spalteplass på saken.

Ekteparet Curie var opptatt av å ikke patentere sin oppdagelse og mente at den da lettere kom allmennheten til gode.  I dag er det ikke mulig å utvikle nye medisiner ut at oppdagelser patentbeskyttes og solide investorer involveres. Til gjengjeld gir det arbeidsplasser.  

I kjemiÃ¥ret 2011 fÃ¥r altsÃ¥ ekteparet Curies oppdagelse og grunnstoffet radium sin rennesanse. Dette grunnstoffets hundreÃ¥rige historie viser ogsÃ¥ at avendelser og grunnleggende forskning gÃ¥r hÃ¥nd i hÃ¥nd – en lærdom det er verdt Ã¥ ta med seg.

For to Ã¥r siden ble Italia rammet av et voldsomt jordskjelv som kostet svært mange mennesker livet; spesielt hardt rammen var landsbyen L’Aquila utenfor Roma.

Denne uken stilles flere forskere for retten for å ha feilbedømt risiko for jordskjelv – med døden til følge. Tiltalen lyder på uaktsomt drap. Blant de tiltalte finner vi professorer i geologi og geofysikk ved italienske universiteter i tillegg til geologer ansatt i den offentlige forvaltning. Deres angivelige forbrytelse er at de ikke forutså en naturkatastrofe av dimensjoner.

Hvorvidt forskere kan tiltales for Ã¥ ha feilbedømt risiko vil naturligvis være avhengig av lovgivningen i det enkelte land. Uten Ã¥ ha tung juridisk dekning vil jeg anta at noe tilsvarende ikke ville kunne skje i Norge. Mange er ogsÃ¥ usikker pÃ¥ om italiensk lov gir grunnlag for tiltalen. Uansett, saken har vakt sterke reaksjoner i det internasjonale forskermiljøet. Mange forskere kvier seg for Ã¥ ta del i den offentlige debatt og beskyldes – med rette eller ei – for Ã¥ være fraværende pÃ¥ den offentlige arena. Tiltalen mot de italienske forskerne, og en eventuell dom, vil naturlig nok ikke motivere forskere til økt deltakelse i det offentlige ordskifte.

Geologer ansatt i den offentlige forvaltning med risikovurdering og sikring som arbeidsområde kan tenkes tiltalt dersom det er utvist grov uforstand i tjenesten eller dersom de har opptrådt uaktsomt. Feilbedømming av risiko for jordskjelv er neppe uaktsomhet. Hva så med universitetsprofessorene – de som har stilt den best tilgjengelige ekspertise til disposisjon for myndighetene ? Det kan ikke være tvil om at det er beslutningstakerne som selv må stå ansvarlig for sine beslutninger – ikke rådgiverne. Dersom professorer kan rettsforfølges på bakgrunn av råd som er gitt vil ikke universiteter og tilsvarende akademiske institusjoner lengre ha den nødvendige akademiske uavhengighet. Deres samfunnsbetydning vil da bli betraktelig devaluert.

I et innlegg i Dagens Næringsliv tidligere i år tar jeg til orde for mer aktiv bruk av forskere og dere kompetanse i utmeisling av kunnskapsbasert politikk. En absolutt forutsetningen er imidlertid at den akademiske uavhengig respekteres uavkortet. Tiltale og rettssak er alt annet enn respekt for den akademisk uavhengighet.

Ved UiB utdanner vi mellom 70 og 80 nye doktorer inne realfag og teknologi hvert år. De fleste av disse verken vil eller skal fortsette sin yrkesaktive karriere ved våre universiteter eller høgskoler. Er det slik at vi utdanner forskere til en karriere som ikke finnes ?

РDe m̴ forberedes p̴ et arbeidsliv utenfor forskningen, sier fagpolitisk r̴dgiver i Forskerforbundet til Forskerforum i en kommentar til doktorgradsstudentenes karriereutsikter.

Forskning foregår ikke bare ved universiteter og høgskoler. Instituttsektoren står for en vesentlig andel av norsk forskning og ansetter medarbeidere med doktorgrad fra norske og utenlandske universiteter. Riktig nok bruker norsk næringsliv relativ lite resurser på forskning sammenlignet med gjennomsnittet for Europa. Næringslivet i Norge har da også etterspurt forskerkompetanse i mindre grad enn næringslivet i Europa og ikke minst USA og Japan. Dette er i endring. Aftenposten skrev for kort tid siden om Siemens som etablerer nytt senter for undervannsteknologi og som etterspør – og verdsetter – forskerkompetanse inne feltet.

Universiteter og høgskoler utdanner unge til et arbeidsliv som er kunnskapsintensivt i større grad enn noen gang tidligere. Derfor utdanner vi også doktorgradskandidater primært til en yrkeskarriere utenfor universitet og høgskoler.

– Vi ser at den i dag er lagt opp ganske smalt inn mot en akademisk forskerkarriere og ikke mot et eventuelt annet samfunnsbehov, sier Iddeng om doktorgradsutdanningen.

Jeg tror ikke i første rekke selve studiet er Ã¥rsaken til at næringslivet ikke ansetter langt flere med forskerutdanning – vÃ¥r doktorgradsutdanning er ikke vesensforskjellig fra den som gis i USA, England og Tyskland. Norsk næringsstruktur kan være en forklaring. Men, det handler ogsÃ¥ om tradisjoner – eller mangel pÃ¥ akademiske tradisjoner i norsk næringsliv. Vi må derfor bli langt flinkere til Ã¥ synliggjøre den kompetanse som vÃ¥re kandidater har og hvordan den kan komme næringslivet til gode.

The Telegraph rapporterte tidligere i høst om betydelig økning i interesse for realfag blant studenter i Storbritannia. Fysikk er blant de 10 mest populære fag – for første gang noen sinne. Sir Peter Knight, påtroppende president ved Institute of Physics (IoP), sier den store interessen for realfag dels skyldes det han omtaler som Bian Cox-effekten.

Brian Cox – professor i fysikk ved universitetet i Manchester og tidligere popartist i gruppen D:Ream – har gjort stor suksess med populærvitenskapelige TV-programmer. Hans TV-opptredener har resultert i en betydelig skare av fans, ikke minst blant jenter. Sir Peter Knight mener at denne populariteten har hatt svært positiv innvirkning på unges interesse for realfag. Det samme må den britiske dronningen ha ment ettersom Brian Cox ble hedret med Order of the British Empire (OBE) i fjor.  Brian Cox har altså appell ut over den yngre garde !

Øgim og Ormestad var underholdende formidlere av naturvitenskap, men ble de forbilder ? (kilde: yr.no)

 Underholdende, populærvitenskapelige programmer på TV er ikke nok til at unge velger realfag.  Også her til lands har vi hatt eminente formidlere av vitenskap uten at dette har medført særlig økt interesse for realfag.  Hva er så kjernen i Bian Cox-effekten ? Rent bortsett fra å skape entusiasme for naturvitenskap er Bian Cox en person som de unge ønsker å identifisere seg med. De kan altså forestille seg selv inn i hans rolle. Mange ypperlige formildere av forskning og realfag appellerer ikke akkurat til det. Vi trenger altså ikke bare lysende formidlere – vi trenger forbilder  !