Kunnskapsbasert politikk

Dagens Næringsliv trykket lørdag denne uken et debattinnlegg om kunnskapsbasert politikk signert undertegnede.  Innlegget er kun tilgjendelig i DNs papirutgave; jeg gjengir derfor innlegget her på dekanbloggen.

 ____________________

Politikk utformes med utgangspunkt i ideologier, gjennom dialog og etter innspill fra bl. annet lobbyister, eksperter og andre kunnskapsaktører. Sophie Sutcliffe og Julius Court ved tenketanken Overseas Development Institute (ODI), London, skriver i en rapport i 2005 at omlegging til kunnskapsbasert politikk var en viktig del av daværende statsminister Tony Blairs moderniseringsprosjekt. Kunnskapsbasert politikk ble antatt å gi bedre resultater enn mer ideologisk drevete beslutninger.

Evidence-Based Policymaking: Insights from Policy-Minded Researchers and Research-Minded Policymakers

Bogenschneider og Corbett har skrevet boken for den som mener at politisk styring bør være tuftet på etablert vitenskapelig kunnskap og innsikt, skriver forlaget om boken ”Evidence-Based Policymaking: Insights from Policy-Minded Researchers and Research-Minded Policymakers”. Forskere og andre kunnskapsaktører som fortviler over at etablert og tilgjengelig kunnskap ikke tas med i politiske beslutninger i større grad vil ha nytte av å lese denne.

I fjor skrev Aftenposten om Sintef-forskeren som av Arbeidsdepartementet ble forsøkt presset til å endre sine konklusjoner i en forskningsrapport om sykefravær. Tilfellet er ikke enestående i følge en undersøkelse utført av Forskerforbundet. – Urovekkende, uttalte Jon Iddeng, rådgiver i Forskerforbundet, i en kommentar til Aftenposten. Statsråd Tora Aasland innså umiddelbart alvoret i saken og sendte brev til samtlige statsråder hvor hun opplyser om grunnleggende forskningsetiske prinsipper og at forskning må og skal være fri og uavhengig – først da vil forskning kunne bidra til reell kunnskapsutvikling.

Akademikere har i en viss grad hatt et ambivalent forhold til forskningssamarbeid med industri, nettopp av frykt for å miste sin integritet som uavhengige kunnskapsaktører. Særlig farmasøytiske industri har tidligere hatt ord på seg for å forsøke å påvirke forskningsresultater.  I dag erkjenner alle parter at dette ikke bare er uetisk, men også uhensiktsmessig.  Akademia og industri har forlengst etablert klare regler og retningslinjer for forskningssamarbeid som både ivaretar næringslivets behov for forskningsresultater og forskningens frie og uavhengige stilling.  Dersom forskning skal kunne bidra til kunnskapsbasert politikk må tilsvarende forståelse og relasjoner etableres mellom akademia og offentlig sektor.

Forskere som arbeider innen samfunnsmessig viktige områder som klima, energi og helse vil ofte finne at de blir aktører i det politiske landskapet – frivillig eller ikke. Da er det viktig å ha innsikt i politiske prosesser og hvordan politikk utmeisles.  Ikke minst er det viktig å forstå sin egen rolle som forsker og som aktør i kunnskapsbasert politikk.  De nasjonale forskningsetiske komiteer har utarbeidet etiske retningslinjer for forskere og forskning. I disse understrekes betydningen av gi beslutningstakere ’god forståelse av kunnskapen i sin kontekst’, samt kommunisere usikkerhet og risiko forbundet med forskningsfunn. Dette er en del av samfunnsoppdraget universitetene nok ikke har skolert sine forskere tilstrekkelig i.

Forsøket på å påvirke Sintef-forskerens konklusjoner og andre tilsvarende tilfeller viser at kunnskapsbasert politikk nok ligger et stykke frem i tid. Sutcliffe og Court skriver at den britiske regjeringen iverksatte en rekke tiltak for å fremme kunnskapsbasert politikk; ett av disse var å etablere faste arenaer for kommunikasjon mellom politiske beslutningstakere og forskere. Det norske Lagtinget ble avviket i 2009. Lagtingssalen står dermed ubrukt og ville blitt en utmerket arena for diskusjoner mellom politikere og forsker og andre kunnskapsaktører. Den britiske statsministeren har sitt eget vitenskaps- og teknologiråd som blant annet gir statsministeren råd om hvordan forskningsresultater og vitenskapelige anbefalinger best kan brukes i utforming av kunnskapsbasert politikk.  I tillegg har den britiske regjeringen sin egen forskningsrådgiver – ’the chief scientist’ – som skal bidra til at politiske beslutninger er tuftet på best mulig tilgjengelig kunnskap og robuste argumenter. Også den amerikanske presidenten har sin egen forskningsrådgiver med tilsvarende mandat.

Norske statsråder og andre politiske beslutningstakere burde kunne ha god nytte av tilsvarende dialoger med forskere og andre kunnskapsaktører i utmeislingen av sin politikk.  Kunnskapsbasert politikk kan imidlertid bare oppstå dersom politiske beslutningstakere og kunnskapsaktører eksponeres for hverandre.

3 kommentarer til “Kunnskapsbasert politikk”

  1. Edvard Stang Svarer:

    Bra og betimelig innlegg – jeg begynner allerede å lete etter navn på det forumet som kan ha tilhold i Lagtingets forlatte lokaler. Noen som har fremmet navneforslag allerede? For øvrig, hvilke gode enkeltsaker er per i dag egnet til å sette et «parlamentarisk vitenskapsråd» på dagsordenen for alvor?

  2. Kirsten Laake Svarer:

    Takk for god kronikk i DN som jeg håper både politikere og ansvarlige i forvaltningen leser grundig. Beslutninger basert på kunnskap er alt for ofte mangelvare! Etter mitt syn har det negative konsekvenser særlig for helsesektoren, teknologiutvikling og globalt miljøvern – der ligger også framtidens utfordringer. Slik vår forvaltning fungerer i dag, er det Departementene og fagetatene som skal besitte eller hente inn fagkunnskap i forkant av beslutninger. Min erfaring er at dette fungerer dårlig. Kunnskapbaserte synspunkter får ofte ikke gjennomslag, og den faglige vurderingsevnen er svak eller settes til side. Samtidig utgjør poltikerne, både i Regjering og oposisjonen, for sjelden en kritisk motvekt til forvaltningens valg og prioriteringer. Samfunnstrukturer eller fora som kan bøte på dette ville kunne bidra til klokere beslutninger!

    Så kjære Dekan, fortsett med dette. Skriv og vær lobbyist!

  3. Dekanbloggen » Blog Archive » Utadvendte, offensive, og samfunnsengasjerte forskningsinstitusjoner – forutsetning for kunnskapsbasert politikk. Svarer:

    […] har selv tatt til orde for kunnskapsbasert politikkutforming i større grad her hjemme i et innlegg i Dagens Næringsliv i fjor, f.eks. ved at statsråder […]

Skriv et svar

Alle synspunkter som kommer til utrykk i denne bloggen tilhører forfatteren eller den enkelte kommentator, og er ikke utrykk for Universitetet i Bergens offisielle holdning eller politikk med mindre dette er spesielt anmerket.