I avisen Universitas advarte nylig Forskningsrådets direktør Arvid Hallén og Forskerforbundets Jon Iddeng mot overproduksjon av kandidater med forskerutdanning (PhD-grad). De viser til Fagerbergutvalgets forslag om en markant økning i antallet kandidater med forskerkompetanse.

Doktorgradspromosjon høsten 2011 i Håkonshallen (Foto:Bjørn Erik Larsen, Universitetet i Bergen)

Aftenposten skiver i dag om ’knalltøff kamp om de beste hodene’ og viser bl. annet til Siemens-konsernets etablering av nytt senter for undervannsteknologi. Kompetanse er kritisk for at senteret skal lykkes og behovet for kandidater med master- og doktorgrad er stort. Konsernet er dermed også villig til å avlønne deretter. Aftenposten forteller om begynnerlønn på mellom 800 og 900 000 kr for medarbeider med doktorgrad – 250 til 300 000 kr mer enn begynnerlønn for medarbeidere med mastergrad.

Norsk næringsliv har i langt mindre grad ansatt kandidater med forskerutdanning enn næringslivet i land som Tyskland, Frankrike og USA. Forklaringene på det kan være mange. Medarbeidere med forskerutdanning vil uansett komme til å bli avgjørende for den kompetanseintensive delen av norske næringsliv i årene fremover, noe også Fagerbergutvalget har påpekt.      

– Vi har også et ansvar for de vi inviterer til å ta en doktorgrad, sier Hallén til Universitas. Hallén har naturligvis rett; opptrapping i antallet forskerutdannede må skje i nær dialog med arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet er imidlertid i denne sammenheng snarere næringslivet enn universitets- og høgskolesektoren selv.

I dag hadde jeg gleden av å ta imot rundt 700 nye realfagsstudenter til Universitetet i Bergen – dette er godt nytt for kunnskapsnorge ! Grieghallen er alltid en flott ramme rundt vårt første møte med studentene. Stor takk til alle i studieadministrasjonen ved fakultetet for strømlinjeformet studentmottak og alle ‘eldre’ studenter som stiller opp som faddere.  

Talen til studentene  i Grieghallen kan du lese nedenfor:

_________________________

Kjære alle sammen,

 det et privilegium og en stor glede å få ønske nye studenter velkommen til fakultetet vårt og til realfagsstudier ved Universitetet i Bergen.  

”Det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i.”

Disse ordene tilhører Fritjof Nansen, en av Norges fremste forskere og internasjonalt respektert humanist. Spesielt i dag er det godt å ha med seg Nansens ord i møte med dere, våre nye studenter. Denne uken og neste vil en rekke studiesteder og skoler landet over ta fatt på et nytt semester. Og ved svært mange av disse vil stoler stå tomme etter de forferdelige hendelsene på Utøya. Også Universitetet i Bergen har mistet en av sine studenter og andre er såret. Det er derfor spesielt sterkt i dag å få ønske velkommen så mange unge som skal få ta fatt på en ny livsfase her ved vårt universitet. 

 ”Kunnskap, kritisk refleksjon, kildekritikk, vitenskaplig metode og meningsbryting – det er kjerneverdier i høyere utdanning og forskning. Dette er også verdiene som skaper motvekt mot fordommer og kunnskapsløshet og som kan ende i frykt og hat.” Dette sa statsråd Tora Aasland under en pressekonferanse nylig i forkant av studiestart. Vår målsetning er å utdanne kunnskapsrike, reflekterte og engasjerte unge til aktiv deltakelse i yrkes- og samfunnsliv. Det er en oppgave vi tar på største alvor. Ved å velge oss som studiested har dere gitt oss en betrodd oppgave – og vi har tenkt å innfri. Høy studiekvalitet er prioritert hos oss. Vi er stolt over å være et av de fremste universitetene i Europa med forskning i toppklasse også innen realfagene. Vår undervisning er forskningsbasert – dvs at lærerne hos oss ikke bare formidler kunnskap, men deltar også aktivt i å utvikle kunnskap på sine områder. Jeg håper at dere i løpet av studiet vil fasineres av å få drøfte spørsmål og problemstillinger med de som faktisk tar frem ny kunnskap og innsikt. Tidligere i år gjennomførte universitetet en kartlegging av utdanningenes relevans og samfunnets behov. En av hovedkonklusjonene i rapporten er at: ”Arbeidsgivernes vurderinger av kandidatene fra UiB er gjennomgående positive. Særlig får kandidater med naturvitenskapelig bakgrunn positive vurderinger.”  Faglig og teoretisk kunnskap, evne til å tilegne seg ny kunnskap, kritisk tenkning og analytiske ferdigheter bedømmes svært høyt hos våre kandidater. 

Noen av de nye informatikkstudentene samlet til klassemøte

Realfaglig kompetanse er etterspurt. Også myndighetene våre har ved flere anledninger påpekt behovet for å utdanne flere realisert, både til offentlig og privat sektor. Særlig stort er behovet for lærere med solide kunnskaper i realfag. Hos oss har vi for andre år på rad hatt en økning i søkere til våre studier på ca. 10%. Det er godt med hensyn til samfunnets behov for realfagsutdannende.  Kunnskap er nøkkelen til fremtidens verdiskapning, og statsminister Jens Stoltenberg understreket i en nyttårstale at det er ”..hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden.” Vår ambisjon er at dere skal stå godt rustet til også å arbeide med de store og globale utfordringene i samfunnet, slik som energi, mat og klima. Da trengs solide fagkunnskaper. Engasjement i verdens globale utfordringer er en flott motivasjon, men like viktig er det å la seg fascinere av naturen og fenomenenes kompleksitet. Undring for undringens egen del er en av våre kjerneverdier.

Realfag er en sentral del av vår kulturarv. Dere skal ikke bare tilegne dere faktisk kunnskap, men også evne til kritisk tenkning og refleksjon.  Ny teknologi og innsikt kan bidra til å løse en rekke av våre største utfordringer, men kunnskap og teknologi kan også misbrukes. Realfagstudier må derfor også bli en dannelsesreise. Leon Borstein – rektor ved Bard College, er også utøvende musiker og dirigent for The American Symphony Orchestra – han har innført det han kaller The Citizen Science Program for sine kunstfagstudenter ved Bard College.  Borstein sier at: “The most terrifying problem in American university education is the profound lack of scientific literacy.” Borstein understreker at mangel på realfaglig innsikt og kunnskap er begrensende for den demokratiske debatt i et moderne samfunn.

Flere enn noen gang av dere vil gå til et arbeidsliv som er globalt og i høyeste grad internasjonalt. Også vårt fakultet er internasjonalt – både med hensyn på forskningssamarbeid, våre ansatte professorer og studentutveksling. Jeg er sikker på at vår internasjonale profil også vil være nyttig for dere i forberedelsene til et globalisert yrkesliv.

Studenttilværelsen representere en ny, utfordrende og spennende fase i deres liv.  Som studenter vil dere være langt friere enn som skoleelever. Og med frihet følger ansvar. Så, ta ansvar – dyrk livet gjennom kunnskap – det skylder dere dere selv !  Dyrk livet gjennom kunnskap også for de som ikke fikk anledning til å virkeliggjøre sine drømmer.

Jeg vil be om at så mange som mulig av dere finner veien til Museplass i morgen hvor vi både skal minnes de som så brutalt mistet live og markere studiestart for alle våre nye studenter ved å synge Nordahl Griegs ’Til ungdommen’.

Velkommen som realfagsstudenter ved Universitet i Bergen !

Dagens Næringsliv trykket lørdag denne uken et debattinnlegg om kunnskapsbasert politikk signert undertegnede.  Innlegget er kun tilgjendelig i DNs papirutgave; jeg gjengir derfor innlegget her på dekanbloggen.

 ____________________

Politikk utformes med utgangspunkt i ideologier, gjennom dialog og etter innspill fra bl. annet lobbyister, eksperter og andre kunnskapsaktører. Sophie Sutcliffe og Julius Court ved tenketanken Overseas Development Institute (ODI), London, skriver i en rapport i 2005 at omlegging til kunnskapsbasert politikk var en viktig del av daværende statsminister Tony Blairs moderniseringsprosjekt. Kunnskapsbasert politikk ble antatt å gi bedre resultater enn mer ideologisk drevete beslutninger.

Bogenschneider og Corbett har skrevet boken for den som mener at politisk styring bør være tuftet på etablert vitenskapelig kunnskap og innsikt, skriver forlaget om boken ”Evidence-Based Policymaking: Insights from Policy-Minded Researchers and Research-Minded Policymakers”. Forskere og andre kunnskapsaktører som fortviler over at etablert og tilgjengelig kunnskap ikke tas med i politiske beslutninger i større grad vil ha nytte av å lese denne.

I fjor skrev Aftenposten om Sintef-forskeren som av Arbeidsdepartementet ble forsøkt presset til å endre sine konklusjoner i en forskningsrapport om sykefravær. Tilfellet er ikke enestående i følge en undersøkelse utført av Forskerforbundet. – Urovekkende, uttalte Jon Iddeng, rådgiver i Forskerforbundet, i en kommentar til Aftenposten. Statsråd Tora Aasland innså umiddelbart alvoret i saken og sendte brev til samtlige statsråder hvor hun opplyser om grunnleggende forskningsetiske prinsipper og at forskning må og skal være fri og uavhengig – først da vil forskning kunne bidra til reell kunnskapsutvikling.

Akademikere har i en viss grad hatt et ambivalent forhold til forskningssamarbeid med industri, nettopp av frykt for å miste sin integritet som uavhengige kunnskapsaktører. Særlig farmasøytiske industri har tidligere hatt ord på seg for å forsøke å påvirke forskningsresultater.  I dag erkjenner alle parter at dette ikke bare er uetisk, men også uhensiktsmessig.  Akademia og industri har forlengst etablert klare regler og retningslinjer for forskningssamarbeid som både ivaretar næringslivets behov for forskningsresultater og forskningens frie og uavhengige stilling.  Dersom forskning skal kunne bidra til kunnskapsbasert politikk må tilsvarende forståelse og relasjoner etableres mellom akademia og offentlig sektor.

Forskere som arbeider innen samfunnsmessig viktige områder som klima, energi og helse vil ofte finne at de blir aktører i det politiske landskapet – frivillig eller ikke. Da er det viktig å ha innsikt i politiske prosesser og hvordan politikk utmeisles.  Ikke minst er det viktig å forstå sin egen rolle som forsker og som aktør i kunnskapsbasert politikk.  De nasjonale forskningsetiske komiteer har utarbeidet etiske retningslinjer for forskere og forskning. I disse understrekes betydningen av gi beslutningstakere ’god forståelse av kunnskapen i sin kontekst’, samt kommunisere usikkerhet og risiko forbundet med forskningsfunn. Dette er en del av samfunnsoppdraget universitetene nok ikke har skolert sine forskere tilstrekkelig i.

Forsøket på å påvirke Sintef-forskerens konklusjoner og andre tilsvarende tilfeller viser at kunnskapsbasert politikk nok ligger et stykke frem i tid. Sutcliffe og Court skriver at den britiske regjeringen iverksatte en rekke tiltak for å fremme kunnskapsbasert politikk; ett av disse var å etablere faste arenaer for kommunikasjon mellom politiske beslutningstakere og forskere. Det norske Lagtinget ble avviket i 2009. Lagtingssalen står dermed ubrukt og ville blitt en utmerket arena for diskusjoner mellom politikere og forsker og andre kunnskapsaktører. Den britiske statsministeren har sitt eget vitenskaps- og teknologiråd som blant annet gir statsministeren råd om hvordan forskningsresultater og vitenskapelige anbefalinger best kan brukes i utforming av kunnskapsbasert politikk.  I tillegg har den britiske regjeringen sin egen forskningsrådgiver – ’the chief scientist’ – som skal bidra til at politiske beslutninger er tuftet på best mulig tilgjengelig kunnskap og robuste argumenter. Også den amerikanske presidenten har sin egen forskningsrådgiver med tilsvarende mandat.

Norske statsråder og andre politiske beslutningstakere burde kunne ha god nytte av tilsvarende dialoger med forskere og andre kunnskapsaktører i utmeislingen av sin politikk.  Kunnskapsbasert politikk kan imidlertid bare oppstå dersom politiske beslutningstakere og kunnskapsaktører eksponeres for hverandre.