Det er ikke uvanlig ”å kokettere over manglende kunnskap i naturfag og deres dårlige prestasjoner i faget på skolen” skiver professor Gaute Einevoll ved UMB i ’Naturvitenskap og dannelse – hva alle bør vite om naturvitenskap’.  Einevoll har ’journalister, og andre som liker å fremstå som generelt samfunnsorienterte’ i tankene.

Leon Borstein – rektor ved Bard College, utøvende musiker og dirigent for The American Symphony Orchestra – har innført det han kaller Citizen Science program for kunstfagstudenter ved Bard College; det skriver New York Times.  Dr. Borstein sier til NYT at: “The most terrifying problem in American university education is the profound lack of scientific literacy for the people we give diplomas to who are not scientists or engineers”.

Realfagsprofessorer forventes å påpeke behov for realfagskompetanse blant befolkningen; kanskje er det mer virkningsfullt dersom kulturpersonligheter og andre profilerte samfunnsaktører fronter bekymring for ’scientific illiteracy’ ?

Det skriver Apollon i sitt temanummer om UiOs historie.  Sosiologen Fredrik W. Thune sier til Apollon at: – På sekstitalet sette realistane forskingsverksemda over alle omsyn og sendte dei fagleg svakaste kandidatane ut i skulen. Slik bidrog Universitet i Oslo sjølv til å svekkja realfaga i samfunnet.

Dyktige og motiverte realfagslærere er helt avgjørende for elevenes faglige ferdigheter og rekruttering til senere realfagsstudier.  Dersom universitetene systematisk har kanaliserte de svakeste kandidatene til skoleverket er det å skyte seg selv i foten. Nå tror jeg universitetene har begrenset innvirkning på studenters yrkesvalg. Samtidig erkjenner jeg at aktiv rekruttering av de beste kandidatene til universitetsstillinger kombinert med lav anerkjennelse av læreryrket påvirker hvor de sterkeste kandidatene søker seg. Anerkjennelsen av læreryrket må helt klart heves – det gjelder for så vidt ikke bare realfagslærere! – Gjennom undervisning får foreleserne også mulighet til å utfordre og påvirke studentene. Å bidra til unge menneskers akademiske og politiske formasjon (dannelse) er et privilegium; det skrev masterstudent Andreas Snildal i Morgenbladet i 2008. Undervisning burde være et privilegium ikke bare for universitetslærere, men også lære i grunn- og videregående skole.  Samfunnets anerkjennelse er imidlertid en forutsetning for at oppgaven skal oppfattes som et privilegium. 

En av de aller viktigste oppgavene vårt fakultet har er å utdanne motiverte, faglig sterke og inspirerende lærere. Det er derfor avgjørende at vi når våre mål for den integrerte adjunkt- og lektorutdanningen. Skolelaboratoriet i realfag er et  bindeledd mellom fakultetet og skoleverket, og tilbyr viktig etter- og videreutdanning for realfagslærere. Samarbeidet med Nordahl Grieg vgs er spesielt interessant som modell for samhandling mellom skoleverk og universitetet; her trekkes våre fagfolk inn i undervisningen med stort hell. Samarbeidet kan helt sikkert videreutvikles; hva om vi gikk sammen om en forsknings- og innovasjonslinje ? Modellen er allerede i ferd med å realiseres ved Nye Ullern vgs i Oslo.  Skolen – som åpner om ca 3 år – er samlokaliser med Oslo Cancer Cluster Innovasjonspark. Her vil forskere ta del i undervisning i realfag og entreprenørskap samtidig som elevene får adgang til topp moderne laboratorier. Elevene vil også kunne delta i forskningsprosjekter som foregår i innovasjonsparken.

Det er sikkert en hel rekke ulike tiltak som kan iverksette for å øke interessen for og kvaliteten av realfagsundervisning i skolen. Det viktigste hos oss er kanskje at vi selv anerkjenner betydningen av og vår institusjons ansvar for god realfagsundervisning i skolen.

Statsråden Aasland inviterer i en nyttårskronikk i Aftenposten til vitenskapsåret 2011 og til å ’stille de store, gode, viktige, vanskelige, kritiske og nysgjerrighetsdrevne spørsmålene.’  Som forsker setter jeg pris på denne invitten – det er tross alt det forskning handler om ! Jeg håper imidlertid ønsket om å stille de store, viktige spørsmålene ikke begrenses til året 2011 – det ville være synd om ikke alle år i så måte er et vitenskapsår.

I en pressemelding i forbindelse med Vitenskapsåret uttaler statsråden at: ’Denne regjeringen har sørget for sterk vekst i forskningsbudsjettene’ og videre at: ’Det neste året skal vi stille de store spørsmålene: Spørsmål om våre visjoner, våre forventninger, våre behov, og spørsmål om forskningen og den høyere utdanningens innretning og betydning for svarene.’

Jeg registrerer at det er en viss uenighet mellom Statsråd Aasland og bl. annet NUFI Step om hvorvidt forskningsbudsjettene har vært ekspansive eller defensive – i denne sammenhengen er det vanskelig å glemme hennes forgjengers hvileskjær. Det er hevet over enhver tvil at statsråd Aasland arbeider hardt og målbevist for bedre forskningskår. Det er imidlertid ikke opp til henne alene – men regjeringskollegiet i sin helhet – å ta ansvar for norsk forskning.

I en kronikk i BT – også gjengitt i På Høyden – om kunnskap som grunnlaget for fremtidas verdiskapning tillater jeg meg å oppsummere vår utfordringer med følgende: ‘Norge har med andre ord solide økonomiske forutsetninger for å legge til rette for en fremtidig kunnskapsintensiv verdiskapning, men har vi tilsvarende vilje?’

Statsrådens invitasjon om å drøfte ’våre forventninger, våre behov, og spørsmål om forskningen’ er dermed også en invitasjon til dialog med politikere og andre samfunnsaktører om forsknings kår og forutsetninger. Statsrådens invitasjon til Vitenskapsåret 2011 taes derfor imot med åpne armer !