Det internasjonale klimapanelet har blitt kritisert for å trekke konklusjoner og gi anbefalinger på tynt vitenskapelig grunnlag.  Nye retningslinjer for panelets arbeid er derfor utarbeidet; BBC skriver på sine nettsider:

 “The new guidance on uncertainties is aimed at preventing too much confidence being ascribed to conclusions where evidence is scarce”.

 Kritikken går til selve kjernen av forskningens natur. Robert Merton definerte “The Normative Structure of Science” i 1942. Ett av elementene er det Merton omtaler som ’organized skepticism’:

“all ideas must be tested and subject to rigorous, structured community scrutiny.”

 Kritisk analyse og gjennomgang av forskningsresultater er bare mulig dersom en også tar hensyn til usikkerheter og begrensninger. Beslutninger med omfattende konsekvenser kan ellers blitt tatt på sviktende grunnlag. Forskere som ikke tar tilstrekkelig hensyn til usikkerheter og begrensninger bryter med god forskningsetikk og –skikk og undergraver både egen og andre forskeres troverdighet.

Dette skal ekspedisjonssjef Bjerkedal i Finansdepartementet ha uttalt i forbindelse med arbeidet i det såkalte Utvinningsutvalget, i følge Industrien.

Utvinningsutvalget er nedsatt av departementet for å se på mulighetene for å øke utvinningsgraden av olje på norsk sokkel. Konklusjonen til utvalget er at staten må investere i mer forskning – dette mot Nina Bjerkedal’s stemme.

Nå kan det tenkes at Bjerkedal’s kommentar om subsidier skyldes at det i stor grad er store internasjonale selskaper som vil nyte godt av disse forskningsmidlene – dersom dette er hennes syn på finansiering av forskning i sin alminnelighet har vi en stor utfordring foran oss ! Nina Bjerkedal er nemlig ingen hvem-som-helst i norsk offentlig forvaltning: foruten å være ekspedisjonssjef er hun også stedfortreder for finansråden.  Nåværende finansråd Tore Eriksen vil trolig ta over som OECD-ambassadør, og Nina Bjerkedal nevnt som en naturlig arvtaker til toppstillingen i Finansdepartementet, iflg Dagens Næringsliv.

Så får vi se om finansdepartementet ønsker å kutte i ’subsidiene’ av universitetenes grunnforskning og næringslivets innovasjons under Bjerkedal’s eventuelle ledelse i årene fremover…

Med jevne mellomrom ryddes det i sprøytespisser og annet brukerutstyr i Nygårdsparken. Samtidig foregår salg av narkotiske stoffer åpent og ufortrødent videre. Og veien videre for de unge stoffavhengige stakes ut av langerne.

Midtveis i høstsemesteret er det godt å registrere at høstens nyankomne studenter finner seg vel til rette hos oss.  Fadderuken er for lengst overstått, studiene forhåpentligvis godt i gjenge og den jevne hverdagen preger aktiviteten hos oss på Nygårdshøyden. Mange studenter vil sikkert synes at studentlivets utfordringer er mange og store, mens for andre vil kurs og eksamener håndteres med letthet. Uansett; studentene våre er resurssterke, unge mennesker som gjennom årene vil bidra betydelig til samfunnet vårt.  Det et privilegium for oss på Nygårdshøyden å få møte disse unge menneskene og å ta del i deres vei mot yrkeslivet.

I løpet av en arbeidsuke spaserer jeg utallige ganger fra min leilighet på Møhlenpris, til Realfagsbygget, til Muséplassen og instituttene våre på Marineholmen.  Veien går da som oftest gjennom Nygårdsparken.  Også her møter jeg mange unge mennesker. For en stakket stund ser jeg ungdom på vei mot en helt annet fremtid enn den våre studenter kan se imøte.  På Nygårdshøyden er avstandene små, men kontrastene desto større.

Lise Meitner, en av mellomkrigstidens mest sentral atomfysiker og av jødisk opprinnelse, fikk aldri Nobelprisen. Dette til tross for at hun sammen med sin nære kollega Otto Hahn la grunnlaget for vår forståelse for spaltning av atomkjerner. Da Otto Hahn mottok Nobelprisen i kjemi i 1945 var det nettopp for oppdagelser innen spalting av atomkjerner.  Hvorfor ble ikke Lise Meitners bidrag til vitenskapen anerkjent – var det fordi hun var kvinne, jøde eller begge deler, eller var det andre grunner ?

I teaterstykket ”Remembering Lise Meitner” som i disse dager settes opp ved Maksim Gorkij-teateret i Berlin, iflg dagens Aftenposten, beskriver stykkets forfatter og professor i vitenskapshistorie ved UiO, Robert Friedman, hvordan Lise Meitner ble ofret av sine nærmeste kollegaer i deres higen etter anerkjennelse og prestisje. 

Vi liker å tro at forskere drives av nysgjerrighet og av søken etter sannhet og dypere innsikt.  Forskere er, som andre, sammensatte mennesker og våre motiver for hvordan vi handler er tilsvarende komplekse. Forskere kan være svært så forfengelige personligheter – anerkjennelse og prestisje vil da kunne være en meget sterk drivkraft. Konkurranse anser vi i dag som et fornuftig virkemiddel for å sikre beste mulig forskning;  midler,  priser og oppmerksomhet gis følgelig til de som viser seg internasjonalt konkurransedyktig. Dersom vi motiveres til edel kappestrid om å skape ny innsikt vil dette være en sunn og formålstjenelig konkurranse. Den edle kappstriden vil imidlertid fort forsvinne dersom vi ikke evner å bygge inn verdier som ærlighet og redelighet i vår forskningskultur.

Hvorfor Lise Meitner ikke fikk sin rettmessige anerkjennelse er vanskelig å vite. Var det Otto Hahn selv som ikke ønsket å dele anerkjennelse og prestisje med en kvinnelig, jødisk forsker ? Professor Robert Friedman sier til Aftenposten at: ”Han hadde mange muligheter til å gi henne deler av æren”. Om Hahn  ivaretok interessene til sin nærmeste kollega tilstrekkelig kan sikkert diskuteres.  I Nobeltalen Hahn holdt den 13. desember 1946 forekommer imidlertid fraser som ”Lise Meitner and I found..” en rekke ganger. Men da var det kanskje i seneste laget ?